Å

Vesten har en “dødvinkel” når det kommer til den åndelige dimensjonen. Det sier den kristne antropologen Paul Hiebert. “Alle” mennesker i alle kulturer aksepterer den verden man kan se og erfare. De aller fleste kulturer regner også med en eller annen form for en “høygud” eller en skapergud som er utenfor det som enkelt kan erfares.

I Vesten forholder vi oss nesten utelukkende til den verden vi kan erfare. Den som regner seg som kristen eller som tilhører en annen religion, vil også forholde seg til en Gud som ikke konkret og direkte kan erfares. Men, sier Hiebert, det finnes også noe mer “mellom himmel og jord”. Bibelen taler stadig om en åndeverden. Vi har imidlertid vanskelig for å relatere oss på noen fornuftig måte til det som ikke direkte kan erfares, men som i følge Bibelens beskrivelse likevel eksisterer. I mange kulturer er det vanlig at en forsøker å manipulere slike krefter til sitt eget beste. Det kan f.eks. gjøres ved amuletter, ofringer, magi osv. Men det er uansett en utbredt forståelse at slike krefter er utenfor menneskets umiddelbare kontroll. Forfedre ånder, engler, demoner, besettelse og befrielse er naturlige komponenter i hverdagen til en stor del av verdens befolkning. Gjennom de siste århundrene har imidlertid den kristne kirken ofte slitt med å komme til rette med slike elementer. Kirkens tro har i hovedsak blitt definert av Vesten, og kirken i Vest ble preget av et sekulært verdensbilde. Derfor har f.eks. også kristen misjon utgjort en betydelig sekulariserende kraft i møte med andre virkelighetsoppfatninger.

“…det finnes noe mer mellom himmel og jord…”

I norsk offentlighet har nyreligiøse grupper de senere årene nærmest tatt patent på alt som berører det “usynlige” i tilværelsen. Prinsesse Märtha har monopol på englene og i ulike TV serier møter vi hjemløse sjeler som trenger hjelp av sjamaner og klarsynte til å finne ro. Men hva tenker den kristne kirken egentlig om denne usynlige verden?

“…prinsesse Martha har monopol på englene…”

Vi blir litt ille berørt når prinsessen forteller at hun leker “tampen brenner” med erkeengelen Chamuel. Märthas engleverden er nemlig helt annerledes enn den åndeverden vi møter i tradisjonell kristen tro. I Bibelens historieskriving finnes det også en åndehær. Den består av både gode og onde krefter. Men Bibelens verdensbilde setter Gud i sentrum. Gud er den eneste som er utenfor alt det skapte. Derfor står alle slike krefter i en relasjon til Gud. De gode kreftene tjener Gud og hans vilje, mens de onde kreftene er del av en fallen verden som står i et opposisjonsforhold til Skaperen. I Märthas verden er det mennesket som står i sentrum. Englene finnes for å tjene menneskene, vi må bare lære hvordan vi kan manipulere og kontrollere dem. Resultatet er at englene ikke blir Guds tjenere, men våre tjenere. Og mennesket opphøyes til halvguder med makt over åndeverdenen.

“…tampen brenner med erkeengelen Chamuel…”

For den kristne kirken i Norge medfører uansett Märthas englebeskrivelse en utfordring. Det blir stadig viktigere, og vanskeligere, å snakke forståelig om Bibelens åndeverden. I vårt fragmenterte samfunn trekkes mange mot en slik nyreligiøs engleforståelse. Mange andre frastøtes imidlertid av hele prosjektet og tenker at religiøse mennesker er “gale”. Også internt vil kirken trolig ha en betydelig ryddejobb å gjøre, for hvem definerer egentlig menighetens teologi på lang sikt?

Foto: hmluker på Flickr

Da Jesus hadde fått vinedikken, sa han: “Det er fullbrakt. Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd”.
(Joh. 19. 30).

Langfredag ble Jesus dømt, og pint til døde på et kors. Like før han døde sa han; “det er fullbrakt”. 

Det er bare apostelen Johannes som har skrevet at Jesus sa dette. De andre evangelistene nevner det ikke.
Du undrer kanskje på hvorfor Johannes hørte ord fra Jesus som de andre disiplene ikke fikk med seg? Grunnen kan være at Johannes stod nærmere Jesus enn de andre disiplene. Da Jesus led stod han helt inn til korset der Jesus hang, slik at han til og med kunne samtale med Jesus. Derfor hørte han disse ordene av Jesus.

At Johannes stod nær Jesus, og derfor hørte noe som de andre ikke hørte, minner oss om noe viktig. Det minner oss om at den som lever nær Jesus får en dypere innsikt i frelsen enn andre. Det viser oss også hva det vil si å leve nær Jesus. Å leve nær ham er å leve nær korset. Det er å ta til seg hva Guds ord sier om Jesu død hver eneste dag.

“…minner oss om at den som lever nær Jesus får en dypere innsikt i frelsen enn andre…”

Det finnes bekjennende kristne som mener at de kan ordet om korset så godt at de ikke har bruk for å høre det mer. De lever i en farlig stilling. De har ikke innsett at ordet om korset er noe kristne mennesker lever av. De har kanskje ikke en gang erfart at det er ordet om korset som både gir det evige livet og bevarer dem i troen på Jesus.

“…noen kristne mener at de kan ordet om korset så godt at de ikke trenger å høre det mer”

Lever du nær korset, eller står du på avstand fra Jesus?  Flere har den rette kunnskap om hvorfor Jesus døde. Men ikke alle disse har fått se hva det betyr at Jesus har fullbrakt hele frelsen for dem. Derfor finner de ingen hvile. De strever med å bli slik at Gud kan godta dem. Samtidig opplever de at de står langt borte fra Jesus. Slik er det, selv om de nok forsøker å tjene ham.

Har du det slik vil jeg si deg noe. Gud vil at du skal ta til deg at Jesus har fullbrakt frelsen for deg. Du trenger ikke streve mer. Lenge før du ble født fullførte Jesus alt det som trengs for å gjøre deg til Guds barn. Jesus fullbrakte din frelse på Golgata.

“…lenge før du ble født fullførte Jesus alt det som trengs for å gjøre deg til Guds barn…”

Han, som er Gud, tok på seg straffen for de synder som du og jeg har gjort. Ja, han gjorde helt og fullt opp for dem. Når det gjelder din frelse er det derfor bare en ting som skal fylle synsfeltet ditt. Jesus som ble korsfestet for dine synder. Han døde for deg.

Foto: Leonard John Matthews på flickr

I Salme 1:3 får vi en fin beskrivelse av hva som kjennetegner en bibelleser: “Han er lik et tre plantet ved rennende vann.” Bildet er hentet fra jordbruk der en vanner jorda ved hjelp av kanaler som frakter vann ut i åkeren. Av og til synes jeg det er fint å tenke over de mange små bekkene med vann som til sammen har bidratt til at jeg har blitt vannet. Ofte kan det være små setninger sagt av en venn, slektning, taler osv. Eller det kan være vers jeg har lest i Bibelen, eller sangstrofer jeg har hørt.

“…han er lik et tre plantet ved rennende vann…”

En av disse bekkene for meg har vært et uttrykk formulert av Asbjørn Aavik. Han var misjonær i Kina i en årrekke og har skrevet mange fine bøker, både om misjon og til oppbyggelse. I en av disse bøkene viser han til Luk 23:43, hvor Jesus sier til den ene av røverne på korset: “Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis!” I sin Bibel, forteller Aavik, har han skrevet i margen: ”Guds overraskende nåde”.

Og akkurat dette uttrykket, “Guds overraskende nåde”, har fulgt meg. Guds nåde er jo i grunnen overraskende i seg selv. Hvorfor i all verden skulle Gud bry seg om å vise oss sin nåde og frelse oss? Og likevel, noen ganger overraskes vi ekstra.

“…hvorfor i all verden skulle Gud bry seg om å vise oss sin nåde og frelse oss..”

Vi finner mange eksempler i Bibelen på Guds overraskende nåde. Røveren på korset har jeg allerede nevnt. Han er inne i de mørkeste timene av sitt liv. Han henger der som en dødsdømt morder. Han ber om en tanke. Han får adgang til paradis. Guds nåde overrasker.

Et annet eksempel finner vi i 2 Mos 2. Gjennom mange hundre år har Israelsfolket vært slaver i Egypt. Denne tilværelsen oppsummeres i vers 23-25:

“Lenge etter dette døde kongen i Egypt. Israelittene sukket og klage over slavearbeidet, og skriket deres steg opp til Gud. Gud hørte hvordan de stønnet, og Gud husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene; Gud kjente dem” (2 Mos 2:23-25).

Hvis vi leser avsnittet nøye, legger vi merke til at det ikke sies noe om at Israelsfolket roper til Gud. Det står bare at de sukket og klaget over slavearbeidet. Men så lever dette skriket nærmest sitt eget liv. Skriket stiger opp til Gud. På samme måte som Abels blod og klageropet over Sodoma steg opp til Gud, stiger dette klageropet opp. Det er ikke Israel som retter sin klage mot Gud, men klageropet selv stiger opp til Gud. Som en magnet tiltrekker seg jern, tiltrekker Gud seg menneskets skrik og klage.

“…det er ikke Israel som retter sin klage mot Gud, men klageropet selv stiger opp til Gud..”

Videre leser vi om en Gud som hører og husker, ser og kjenner. Og så griper han inn:

“Jeg har sett mitt folks nød i Egypt,

og har hørt skrikene deres under slavedriverne.

Jeg kjenner deres smerte.

Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne

og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning…” (2 Mos 3:7-8a).

Guds nåde er overraskende. Røveren bad om en tanke og fikk paradis. Israelittene bare skrek. Men det var nok. Gud grep inn.

Foto: B@ni på Flickr

Med få unntak representerer de muslimske landene i Nord-Afrika en del av verden som er lite berørt av kristen tro. I land som Tunisia, Marokko og Libya kan man trolig telle antallet evangeliske kristne i siffer med én, to eller (i bestefall) tre nuller. Historisk sett har det imidlertid ikke alltid vært slik. Som en lokal kirkeleder fra et av landene nylig sa, “Vår historie begynner ikke med de muslimske erobringene på 6-700 tallet. Vi var kristne før vi ble muslimer”. Med dette ønsket han å rokke ved en stereotypisk historiefortelling. I manges bevissthet er dette området historisk sett et homogent muslimsk territorium. Derfor har det heller ikke vært rom for alternative religiøse livsuttrykk.

“…kan trolig telle antallet kristne i siffer med én, to eller tre nuller…”

Kirkehistorien ved vestlige utdanningsinstitusjoner har på tilsvarende måte ofte tatt sitt utgangspunkt i kirken i Europa. Kirken i andre deler av verden har i beste fall spilt en birolle i den kristne historiefortellingen. Dette gir et galt bilde av kirkens historie, og det underbygger også religiøse spenninger mellom “det kristne vesten og resten”. En av kirkens mest betydningsfulle skikkelser, kirkefaderen Augustin, kom faktisk fra Tunisia. Og i samme land ble også det endelige punktum for omfanget av den bibelske kanon satt, i byen Karthago mot slutten av 300-tallet. Nordafrikanske byer som Alexandria (Egypt) og Khartago var med andre ord kristne sentre i den tidlige kirkens historie.

“…dette gir ett galt bilde av kirkens historie…”

2012 ble et år med store omveltninger for denne delen av verden. Flere undertrykkende regimer som gjennom mange år har utøvd massiv kontroll over befolkningen ble kastet fra “maktens tinder”. Nå kommer det mange signaler som kan tyde på at små og sårbare kirker i disse landene begynner å vokse. Sosial og kulturell endring gjør at mennesker i stadig større grad også stiller spørsmål ved de religiøse aksiomene. Det er ikke lenger opplagt at de gamle svarene “holder mål”. De undertrykkende despotene gav gjerne inntrykk av å representere en religiøs legitimitet. Når regimene har falt søkes det nå etter nye svar. Mange velger et sterkere muslimsk engasjement. Det fører til en voksende islamistisk bevegelse i regionen. Men noen blir også berørt av helt andre svar. En Gud som kaller sine etterfølgere venner, snarere enn tjenere eller slaver (Joh 15:15). Det er den radikale motsetningen til despotenes undertrykkende regimer.

“…en Gud som kaller sine etterfølgere venner…”

I kjølvannet av den arabiske våren i Nord-Afrika fremstår nå flere land som langt mindre isolerte og homogene enn tidligere. Kanskje betyr det også at det snart vil vokse frem en ny generasjon av “korsbærere” og kristusetterfølgere i denne regionen. En kirke som kan ta opp arven etter sine tidlige fedre, Tertullian, Kyprian, Origenes og Augustin. Eller Simon av Kyrene med sønnene Rufus og Alexander. På ulike vis har de alle satt stolte spor i vår felles kristne historie.

Foto: P Donovan på Flickr

Hvis det er noe Det gamle testamentet (GT) har mye av, så er det spørsmål av typen: Hvorfor skjer dette meg, Gud? Underforstått; den som spør, lider og har det vondt.

Hva galt har jeg gjort?

“Hvorfor Gud?” er en variant av et eldgammelt spørsmål. Spørsmålet om lidelsen. I Sumer – én av de eldste kulturer vi kjenner til – har man funnet en tekst som heter “The Man and His God” fra ca. 2000 år f.Kr. Her stiller en mann spørsmål ved sin lidelse. Hvorfor? Mot slutten av teksten kommer svaret: Du har syndet, derfor lider du. Kort sagt: “Du høster som du sår”. Dette svaret var standard og medførte et behov i denne kulturen for stadig å bekjenne ubevisste, så vel som ugjorte, synder.

Prinsippet om at “du høster som du sår” finner vi også i Bibelen (Gal 6:7). I GT kommer det til uttrykk som et prinsipp i mye av visdomslitteraturen i GT, hvor det bl.a. heter: “Den ugudelige vinner en lønn som svikter, men den som sår rettferd, får lønn som varer” (Ord. 11:18). I tillegg finner vi det i mye av profetlitteraturen i GT, hvor Gud straffer mennesker for deres synd. I GT vitner prinsippet således om at det finnes en viss orden i skaperverket – ærlighet varer lengst, – og om at Gud er rettferdig – urett tåles ikke.

“…du høster som du sår…”

Mot denne bakgrunn er det kanskje ikke så underlig at mange i møte med lidelse og vonde ting har lett for å spørre: Hva galt har jeg gjort, siden dette skjer meg? Spørsmålet avslører en tankegang som er til forveksling lik prinsippet om at “du høster som du sår,” men likevel ikke identisk. Man bruker på et vis prinsippet “motsatt vei”, slik at man gjennom å analysere “høsten” mener å kunne identifisere “såkornet”. Med andre ord: Konkret lidelse har en logisk forklaring i menneskers konkrete synd. Også denne tankegang finner vi uttrykt i GT, men da som noe der blir avvist. For vennene til Job tenkte slik. De mente å ha forklaringen på all den lidelse Job opplevde. Job måtte ha syndet. Job trengte derfor bare å bøye seg for Gud og bekjenne sin synd. Også Job selv tenkte på denne måten, bare med den forskjell at han ikke visste om å ha begått noen synd. Han visste derfor ikke hva han skulle bekjenne. Han nektet å bekjenne noe han ikke hadde gjort, og ønsket seg derfor en rettssak så han kunne få bevise sin uskyld (Job 31). Jobs bok lærer oss at en slik tankegang ikke bare legger stein til byrden til alle som lider (Job 6,14-30). Den står også i fare for å gjøre Gud veldig liten. Alt er jo vitterlig mitt eget ansvar og min egen skyld. Gud er således ingenting å tro og håpe på i møte med lidelse.

Et gammeltestamentlig perspektiv

Med alle sine “Hvorfor Gud?” vitner imidlertid GT om noe annet. Ikke all lidelse er selvforskyldt. I denne verden går det nemlig an å lide urett og det går an å lide urettmessig. For selv om GT holder fast på at prinsippet om at “du høster som du sår”, så er GT også tydelig på at man i denne verden kan “høste” noe man ikke har “sådd”. Gjennom ropet “Hvorfor Gud?” vender mange av GTs lidende – f.eks. Jeremia og David – seg tillitsfullt til Gud med sin lidelse i den visshet om at Gud har et ansvar. For det første er Gud en rettferdig Gud som må og vil ta et oppgjør med urett, og som vil skape en ny himmel og en ny jord (Jes 66,22-24). For det andre er Gud den som har gitt meg selve livet. Så når byrdene blir for tunge, ja når enda livet selv blir en byrde, hvem andre skal man da gå til enn han som har gitt meg selve livet (Jer 20,18 og 1,5). For det tredje vitner NT endelig om at han har tatt dette ansvaret for mitt liv så alvorlig at han i siste instans gikk hele veien til Golgata og således blir ved min side og har medlidenhet med meg i lidelsen (Heb 4:14-16).

Foto: wadem på flickr

En liten bok kan få stor betydning. Det ble tilfellet med en liten bok av Martin Luther. I en av utgavene jeg har, er den på 50 bitte små sider. Den er dessuten meget romslig satt opp. Tittelen er “Lille katekisme”.

I mange land i verden har denne boken faktisk blitt lært utenat – gjennom flere hundreår. Den er blitt betraktet som selvsagt i all dåpsopplæring. Her fant de den kristne tro sammenfattet i et enkelt språk og i korte klare setninger.

“… i mange land er denne boken faktisk blitt lært utenat…”

Jeg satt en dag og bladde i denne lille boken. Øynene falt på en formulering som handlet om Jesus og frelsen. “Han er min Herre”, leste jeg, “som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, frigjort og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt.”

Oi, tenkte jeg. “Fortapt og fordømt”. Det er sterke ord. Er det virkelig sånn? Våger jeg å sitere dette for unge mennesker i dag? Er min syndige natur så syndig? Er det så elendig fatt? Er vi ikke tvert imot dyrebare i Guds øyne?

“…er min syndige natur så syndig?…”

I Romerbrevet finner vi faktisk akkurat de samme tankene. Det var derfra Luther hentet dem.

Jo da. Vi er dyrebare skapninger. Hver enkelt er unik. Ja. Vi er skapt til et liv sammen med Ham, den gode, hellige og fullkomne. Han elsker oss med en ufattelig kjærlighet.

Men altså, i meg selv, slik jeg er av naturen, er jeg fortapt og fordømt (Rom 7:18; 8:7). Jeg er med hele meg preget av synden og under Guds dom.

Av og til – når Guds ord blir nærgående – kjenner jeg at Luthers ord faktisk passer. På meg. Jeg er sjanseløs. Gud må selv komme meg i møte og ta meg til nåde.

“… Gud må selv komme meg i møte og ta meg til nåde…”

Jeg stirret på formuleringene enda en gang. Hva var det Luther ville?

Han ville si noe stort om Jesus. “Han har gjenløst meg.” Det betyr at han, Jesus, har kjøpt meg fri fra all skyld. I Kristus er jeg utenfor det område der fordømmelsen kan nå meg! Jeg er frikjent! “Han har frigjort og frelst meg”, sto det. Nettopp. Jeg er tilgitt og adoptert som hans barn. I Kristus ser Gud på meg som et hellig menneske, rettferdig for ham. Ved troen skal jeg en dag bestå med glans for hans domstol! Ingen god gjerning kan frelse meg. Men heller ikke kan noen synd fordømme meg. Alt er av nåde.

Da bestemte jeg meg: Jeg vil ikke lure folk. Jeg vil fortsatt forkynne og undervise om hvor syndige vi er. Men først og fremst vil jeg – sammen med Luther – lede folk inn i Bibelens budskap om ham, min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske.

Det vil jeg gjøre med stor glede.

Foto: Blende 007 på flickr

Ettersom jeg blir eldre sammenligner jeg stadig forkynnelse og kristenliv før og nå. Ikke minst forsøker jeg å tenke etter hva det blir mindre av. Uten enhver tvil blir det snakket mindre om misjonærkallet nå enn før. Hvorfor det?

Ytremisjon og indremisjon

Før tenkte vi at folk i Norge visste hva kristendom var. Gjennom skole og konfirmasjonsundervisning lærte de aller fleste mye fra Bibelen og katekismen, pluss gode salmer.

De som i dag kommer til Fjellhaug kjenner et annet Norge. Dermed er noe av behovet for å reise utenlands for å misjonere endret. Dessuten er jo så mange asylsøkere kommet hit til vårt eget land. Vi må vitne for dem.

Unådde eller forfulgte?

Videre er fokuset i dag sterkt på de forfulgte kristne. Det er sannelig både bibelsk rett og samfunnsmessig viktig. Men et ubehagelig spørsmål plager meg: Er ikke urettferdigheten i det å aldri ha hørt evangeliet om mulig enda verre enn det å måtte lide for at en har fått ta imot frelsen?

Livslang tjeneste?

Av mange grunner er langvarig misjonærtjeneste blitt problematisert: Mange misjonærbarn har flyttet ofte, hatt dårlige skoletilbud, blitt sendt hjemmefra til internater og hardhendt skilt fra foreldre og søsken. Mange misjonærfamilier slet med å komme tilbake til Norge, både i forhold til jobb, skole, økonomi, bolig, kultur og til og med pensjonspoeng.

Men også måten misjonærkallet ofte ble beskrevet kan ha vært problematisk. Noen snakket i veldig store bokstaver om sterke kallsopplevelser. Det ble nesten mystisk eller skummelt. Andre delte ærlig sine mange personlige kamper med tilhørerne på en nærmest utleverende måte. Var det bare de som kjente kallet slik som hadde ekte kall?

Fra jeg var fire år

Jeg som skriver disse linjene har visst hva jeg skulle bli helt siden jeg var fire år. Ikke slik at jeg opplevde noe som fireåring, men helt fra jeg var helt liten har jeg bare tenkt at jeg skulle inn i noe slikt. Mine største “kamper” i så måte har handlet om dette kunne være noe ekte kall når det var noe “alle” tok for gitt. Etter hvert har jeg lært meg å “tro det tørt”, alt det som står om å dele Jesus med andre.

Nå, snart femti år senere, er jeg fortsatt ikke “fri” til å gjøre med livet som jeg vil. Jeg kjenner en dyp forpliktelse overfor Gud og overfor mine medmennesker til å bruke minutter, timer, dager og kanskje år Han gir meg til å ville hva Gud vil, og til å sette spørsmålet om den enkeltes evige frelse først.

“…fortsatt ikke fri til å gjøre med livet som jeg vil…”

En slik “dyp forpliktelse” bygger ikke på en eneste spesiell opplevelse, men på daglig lesning i Guds egen bok. Om kirke og misjon teknisk sett plasserer meg i Norge eller et misjonsland blir et praktisk spørsmål. Slikt vet ofte andre best. Forpliktelsen er uansett den samme: Hvordan kan jeg bidra til det aller viktigste?

Foto: moriza på Flickr

Nå vil jeg skrive noen ord til dem som har vokst opp i et kristent hjem, og ikke kan huske noe annet enn at de hele tiden har vært kristne. Det er grunn både for dem og andre til å takke Gud for at de har fått leve sammen med Jesus hele oppveksten. Det er ikke mindreverdig å ikke ha en omvendelsesdato å se tilbake på, eller å si at en ble frelst i dåpen som barn.

Samtidig kan det være til hjelp for de som er i en slik situasjon å være klar over at oppvekst og personlig modning fører med seg et behov for å få klarhet i om en virkelig er frelst. De som alltid har regnet seg som kristne må ofte gjennom en prosess der det må bli klart for dem at hele deres frelse hviler i det Jesus har gjort, ikke i deres egne gjerninger eller prestasjoner.

“…de som alltid har regnet seg som kristne må ofte gjennom en prosess…”

Hvordan den enkelte opplever denne prosessen er forskjellig. For noen fører det med seg mange kamper og mye tvil. For andre går det mer rolig for seg. Felles er at en opplever det frigjørende å få lov til å se bort fra seg selv, og tro at Jesus virkelig har gjort alt det som trengs for at en kan være frelst.

Det er naturlig for en kristen å søke seg ut av tvil og usikkerhet med hensyn til spørsmålet om en er frelst eller ikke, og det er særlig viktig å ha klart for seg at bare ordet om Jesus kan gi hjelp og visshet om den saken.

“…bare ordet om Jesus kan gi hjelp…”

Enkelte av dem som har kalt seg kristne hele livet må innse at de kan ha hatt perioder i livet da de egentlig har vært borte fra Gud. Det kan skyldes flere forhold. I oppveksten kan man ha kommet bort i retninger som lærer galt om Jesus, eller en kan komme inn i bevegelser der det legges så sterk vekt på opplevelser eller prestasjoner, at Jesu frelsesverk kommer helt i skyggen. Noen regner seg også som kristen på feil grunnlag. Man synes det er nok å tilhørte et kristent miljø, eller å være aktiv som kristen.

Dette minner oss om at det er mulig å komme bort fra Jesus uten å være klar over det. Det er svært viktig for dem som er i en slik situasjon at de får høre Guds ord på en slik måte at ordet gir dem klarhet i at de egentlig bygger sin kristne tro på seg selv og ikke på Jesus.

“…det er mulig å komme bort fra Jesus uten å være klar over det…”

Les Jesaja 40. 1 – 2:

“Trøst trøst mitt folk! Sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder”

Foto: visualpanic på flickr

I dag vil jeg slå et slag for det enkle. Jeg vil ganske enkelt prøve å minne om at hvis at du synes livet begynner å bli mer innfløkt enn du liker, har du en mulighet: Du kan oppsøke det enkle.

Jeg innser at jeg nå løper en betydelig risiko. Jeg kan bli arrestert for å ta for lett på tingene. For er det ikke ved å kjempe seg gjennom livets kompleksiteter og problemstillinger at vi vokser som mennesker? Det er det så absolutt, men midt i alt dette kan et fornyet fokus på det enkle og kanskje grunnleggende, være til stor hjelp.

“…Lær av musikkstudenten…”

Musikkstudenten som har kjørt seg fast og opplever teknisk og musikalsk stagnasjon på sitt instrument, får gjerne følgende råd: Vend for en ukes tid tilbake til de enkle grunnleggende ferdighetene du kjenner. Blankpuss disse og la de etter hvert bli involvert i de mer komplekse utfordringene. Det ligger med andre ord noen enkle men viktige prinsipper i bunn. Dette enkle må ikke forveksles med det banale. Med det enkle sikter jeg her til det som er godt og riktig, iblant også frigjørende.

Ingen vil vel påstå at livet er enkelt, – og er det noe vi med god grunn reagerer mot så er det de såkalte “enkle løsningene”. Samtidig vet vi at livet inneholder flere enkle, verdifulle livsprinsipper. Den erfarne musikkstudenten vet at disse er viktige innen hans eller hennes fagfelt. De er noe en aldri forlater uansett hvor komplekse utfordringene ellers blir.

“…Det enkle gir overskudd…”

Å ha en forståelse av det som er enkelt og godt, er en viktig forutsetning for å møte livets mange utfordringer og takle de mange problemstillinger vi står overfor. Hva er vel hverdagen uten den enkle, gode og ukompliserte tanke eller handling? Den som er syk vet kanskje å verdsette dette mest. Selv får du en anelse av hva dette er når du uventet får servert en kopp kaffe på en grå januardag.

Å møte mennesker som er tydelige representanter for det enkle og gode, gir meg overskudd til å møte mine mer krevende utfordringer. Vi vet vel alle at det er slik det fungerer. Det er når skydekket ligger lavt at vi trenger å minne hverandre om dette.

“…Å gi rom for…”

Vi som til daglig arbeider i et akademisk miljø, bør kanskje besinne oss ekstra på det enkle og gode. Ved siden av å bestrebe oss på forenklingens kunst i arbeidet, bør vi også se en større utfordring i å gi rom for det enkle og hverdagslige. Et annet uttrykk for dette er å ha “bakkekontakt”. Personlig har jeg holdt på å miste bakkekontakten flere ganger (noen vil påstå at det også var tilfelle). Som regel begynte brikkene å falle på plass igjen når det enkle og konkrete begynte å skinne på nytt. Det var kanskje en kaffekopp som uventet ble satt frem for meg under skydekket. Eller at jeg plutselig så det som meningsfullt å legge ut mat på foringsbrettet til småfuglene.

Hva er det enkle og gode for deg? Kan du bidra med flere perspektiver her?

Foto: Kevin Dooley på Flickr

Hva er samtaleemnet etter et kristent møte? I den grad samtalen har noe å gjøre med det som skjedde på møtet, synes den ofte å dreie seg om taleren og det han eller hun leverte. Hun var god og leverte en bra tale! Det verste som kan skje er at taleren gjør en dårlig figur og leverer en uinteressant, irrelevant og stusslig tale.

“…hvordan var taleren?…”

Hva er bønneemnet på bønnemøtene før møtet? Ikke sjeldent bes det mye for dem som snart skal være aktive fremme på podiet. Det er en god ting!

Taleren har utvilsomt en viktig oppgave. Bibelen sier en hel del om denne oppgaven – noe mange for øvrig synes å ha god kontroll på, hvert fall nok til å mene mye og mangt om taleren og det han eller hun leverer. Det vi kanskje glemmer – midt i vår iver etter å vurdere taleren – er at Bibelen ofte har et ganske annet fokus. I stedet for taleren, setter den søkelyset på tilhøreren. Hører du det du hører?

“…Bibelens fokus er ikke på taleren, MEN på tilhøreren…”

Leser vi gjennom Det gamle testamentet (GT) ser vi ganske raskt at det største problemet ikke var falske profeter eller dårlige talere. Problemet var tilhørerne. De hadde hørt personer som Moses, Samuel, Jesaja og Jeremia tale Guds ord. De hadde altså hørt og hørt. Likevel, den typiske anklagen mot folket i GT er så altfor ofte: “Men de hørte ikke”.

Å høre Guds ord byr på ufattelige muligheter. Ikke minst skapes troen på den måten (Rom 10:17). Men å høre Guds ord innebærer også et alvor. Det skapes på den måten også et skille mellom dem som hører uten å høre, og dem som hører og virkelig hører.

“…å høre Guds Ord innebærer et alvor…”

Jer 7:23-24:

“Men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på alle de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel. Men de hørte ikke og vendte ikke øre til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg”.

Å virkelig høre innebærer å gi Guds ord rett og innrette sitt liv etter det. Å ikke høre kan innebære mange ting, f.eks. å hele tiden innrette Guds ord etter hva som oppleves og tenkes relevant og oppbyggelig i forhold til ens liv.

Når du skal på møte for å høre Guds ord, be for dem som skal opp på podiet, men også om at du virkelig må få høre. Når du har hørt Guds ord, diskuter ikke talerens humor og talens relevans. Samtal heller om hvorvidt du virkelig hører og om ditt liv er relevant i forhold til Guds ord.

“…diskuter ikke talerens opptreden, MEN ditt liv i forhold til Guds Ord…”

Foto: Natashalatrasha på Flickr