Hvor er det blitt av “misjonærkallet”?

Posted: 03/02/2012 by FIH in Uncategorized

Av: Sverre Bøe

moriza - hvor er det blitt av misjonærkallet

Ettersom jeg blir eldre sammenligner jeg stadig forkynnelse og kristenliv før og nå. Ikke minst forsøker jeg å tenke etter hva det blir mindre av. Uten enhver tvil blir det snakket mindre om misjonærkallet nå enn før. Hvorfor det?

Ytremisjon og indremisjon

Før tenkte vi at folk i Norge visste hva kristendom var. Gjennom skole og konfirmasjonsundervisning lærte de aller fleste mye fra Bibelen og katekismen, pluss gode salmer.

De som i dag kommer til Fjellhaug kjenner et annet Norge. Dermed er noe av behovet for å reise utenlands for å misjonere endret. Dessuten er jo så mange asylsøkere kommet hit til vårt eget land. Vi må vitne for dem.

Unådde eller forfulgte?

Videre er fokuset i dag sterkt på de forfulgte kristne. Det er sannelig både bibelsk rett og samfunnsmessig viktig. Men et ubehagelig spørsmål plager meg: Er ikke urettferdigheten i det å aldri ha hørt evangeliet om mulig enda verre enn det å måtte lide for at en har fått ta imot frelsen?

Livslang tjeneste?

Av mange grunner er langvarig misjonærtjeneste blitt problematisert: Mange misjonærbarn har flyttet ofte, hatt dårlige skoletilbud, blitt sendt hjemmefra til internater og hardhendt skilt fra foreldre og søsken. Mange misjonærfamilier slet med å komme tilbake til Norge, både i forhold til jobb, skole, økonomi, bolig, kultur og til og med pensjonspoeng.

Men også måten misjonærkallet ofte ble beskrevet kan ha vært problematisk. Noen snakket i veldig store bokstaver om sterke kallsopplevelser. Det ble nesten mystisk eller skummelt. Andre delte ærlig sine mange personlige kamper med tilhørerne på en nærmest utleverende måte. Var det bare de som kjente kallet slik som hadde ekte kall?

Fra jeg var fire år

Jeg som skriver disse linjene har visst hva jeg skulle bli helt siden jeg var fire år. Ikke slik at jeg opplevde noe som fireåring, men helt fra jeg var helt liten har jeg bare tenkt at jeg skulle inn i noe slikt. Mine største “kamper” i så måte har handlet om dette kunne være noe ekte kall når det var noe “alle” tok for gitt. Etter hvert har jeg lært meg å “tro det tørt”, alt det som står om å dele Jesus med andre.

Nå, snart femti år senere, er jeg fortsatt ikke “fri” til å gjøre med livet som jeg vil. Jeg kjenner en dyp forpliktelse overfor Gud og overfor mine medmennesker til å bruke minutter, timer, dager og kanskje år Han gir meg til å ville hva Gud vil, og til å sette spørsmålet om den enkeltes evige frelse først.

“…fortsatt ikke fri til å gjøre med livet som jeg vil…”

En slik “dyp forpliktelse” bygger ikke på en eneste spesiell opplevelse, men på daglig lesning i Guds egen bok. Om kirke og misjon teknisk sett plasserer meg i Norge eller et misjonsland blir et praktisk spørsmål. Slikt vet ofte andre best. Forpliktelsen er uansett den samme: Hvordan kan jeg bidra til det aller viktigste?

Foto: moriza på Flickr

Advertisements
Kommentarer
  1. Takk for et flott innlegg Sverre.

    Jeg har lyst å komme med noen kommentarer.
    1. Jeg har nå lest flere innlegg i senere tid fra mennesker som mener det har skjedd endring i forkynnelsen om misjonærkall. Det er nok stor grunn til å tro at dette stemmer mange steder. Det jeg har opplevd er en veldig klar forkynnelse som handler om å leve som en Jesu etterfølger. Hvis det da er tilfelle at man har vridd forkynnelsen fra å snakke om de som skal reise, og de som skal sende til at alle har et kall som en Jesu etterfølger er ikke dette nødvendigvis en uheldig vridning, heller tvert imot. Det ville legge et umenneskelig press på meg som misjonær hvis man skulle forvente noe helt annet av meg enn en kristen person som lever i Norge. (Jeg tror nemlig flere har følt det slik, og derfor gått på tunge smeller ute når de ikke strakk til det som de hadde forventet av seg selv)

    2. Det du skriver om å holde ut i tjenesten er veldig interessant. Jeg ble nemlig overrasken da jeg hørte at vi har like mange som melder seg til utenlandstjeneste for NLM i dag som i «storhetstiden» da NLM hadde omtrent 600 misjonærer ute. Utfordringen er at periodene blir så korte. Dette er også en kjempeutfordring for jobben vi gjør ute. Etter min mening er det så alvorlig at vi bare ikke kan stå å se på det uten å finne på noe lurt. Etter noen år ute har jeg bare fått mer og mer sansen for langtidstjeneste. Det krever lang tid å komme inn i ny kultur og nytt språk. Jeg tror at du har mye rett i betydningen av å leve nært Jesus for å stadig kjenne på trangen etter å være i hans plan. Den åndelige biten er utrolig viktig. Samtidig så tror jeg at NLM som organisasjon må være villig til å ta tak i dette. Det er flere organisatoriske grep som er mulige å ta for å legge forholdene til rette for en sikrere fremtid. Usikkerheten som mange misjonærer føler på er ikke god å leve med.

    -ab-

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s