Guds overraskende nåde

Posted: 17/02/2012 by FIH in Uncategorized

Av: Knut Kåre Kirkholm

B@ni - Guds overraskende nåde

I Salme 1:3 får vi en fin beskrivelse av hva som kjennetegner en bibelleser: “Han er lik et tre plantet ved rennende vann.” Bildet er hentet fra jordbruk der en vanner jorda ved hjelp av kanaler som frakter vann ut i åkeren. Av og til synes jeg det er fint å tenke over de mange små bekkene med vann som til sammen har bidratt til at jeg har blitt vannet. Ofte kan det være små setninger sagt av en venn, slektning, taler osv. Eller det kan være vers jeg har lest i Bibelen, eller sangstrofer jeg har hørt.

“…han er lik et tre plantet ved rennende vann…”

En av disse bekkene for meg har vært et uttrykk formulert av Asbjørn Aavik. Han var misjonær i Kina i en årrekke og har skrevet mange fine bøker, både om misjon og til oppbyggelse. I en av disse bøkene viser han til Luk 23:43, hvor Jesus sier til den ene av røverne på korset: “Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis!” I sin Bibel, forteller Aavik, har han skrevet i margen: ”Guds overraskende nåde”.

Og akkurat dette uttrykket, “Guds overraskende nåde”, har fulgt meg. Guds nåde er jo i grunnen overraskende i seg selv. Hvorfor i all verden skulle Gud bry seg om å vise oss sin nåde og frelse oss? Og likevel, noen ganger overraskes vi ekstra.

“…hvorfor i all verden skulle Gud bry seg om å vise oss sin nåde og frelse oss..”

Vi finner mange eksempler i Bibelen på Guds overraskende nåde. Røveren på korset har jeg allerede nevnt. Han er inne i de mørkeste timene av sitt liv. Han henger der som en dødsdømt morder. Han ber om en tanke. Han får adgang til paradis. Guds nåde overrasker.

Et annet eksempel finner vi i 2 Mos 2. Gjennom mange hundre år har Israelsfolket vært slaver i Egypt. Denne tilværelsen oppsummeres i vers 23-25:

“Lenge etter dette døde kongen i Egypt. Israelittene sukket og klage over slavearbeidet, og skriket deres steg opp til Gud. Gud hørte hvordan de stønnet, og Gud husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene; Gud kjente dem” (2 Mos 2:23-25).

Hvis vi leser avsnittet nøye, legger vi merke til at det ikke sies noe om at Israelsfolket roper til Gud. Det står bare at de sukket og klaget over slavearbeidet. Men så lever dette skriket nærmest sitt eget liv. Skriket stiger opp til Gud. På samme måte som Abels blod og klageropet over Sodoma steg opp til Gud, stiger dette klageropet opp. Det er ikke Israel som retter sin klage mot Gud, men klageropet selv stiger opp til Gud. Som en magnet tiltrekker seg jern, tiltrekker Gud seg menneskets skrik og klage.

“…det er ikke Israel som retter sin klage mot Gud, men klageropet selv stiger opp til Gud..”

Videre leser vi om en Gud som hører og husker, ser og kjenner. Og så griper han inn:

“Jeg har sett mitt folks nød i Egypt,

og har hørt skrikene deres under slavedriverne.

Jeg kjenner deres smerte.

Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne

og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning…” (2 Mos 3:7-8a).

Guds nåde er overraskende. Røveren bad om en tanke og fikk paradis. Israelittene bare skrek. Men det var nok. Gud grep inn.

Foto: B@ni på Flickr

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s