What breaks your heart?

Posted: 01/03/2012 by FIH in Bibel, Det gamle testamentet, Det nye testamentet, Fjellhaug, Kirkehistorie, misjon, Misjonær, teologi

Av: Robert Lilleaasen

Den eldre mannen med det hvite skjegget begynner på svaret et par ganger før han endelig kommer i gang. Han skal forsøke å formulere noen setninger om hva som “knuser hjertet hans”, hva som gjør han trist. Stanley Hauerwas, som den eldre teologen heter, begynner så å snakke om hvordan vi som kirken ikke våger å gi unge mennesker det de både trenger og ønsker. Verden er full av unge mennesker som desperat ønsker noe å dø for, forklarer Hauerwas, mens vi som kirke er redd for å gi det til dem.

«…verden er full av unge mennesker som desperat ønsker noe å dø for…»

Den amerikanske undersøkelsen Souls Searching, som ble publisert i 2005, så nærmere på tenåringers religiøsitet. Her kom det frem at svært mange av de unge, hadde et gudsbilde og en gudsrelasjon som gikk under betegnelsen Moralistisk Terapeutisk Deisme. Dette er troen på at Gud finnes, men ikke griper inn, i beste fall kan Gud gi deg råd om hvordan du bør leve og hvordan du kan lykkes. Det er troen på at meningen med livet er å føle seg bra og føle lykke. En av dem som har jobbet med undersøkelsen, Kenda Creasy Dean, har vært opptatt av å understreke at de unge har en slik tro, et slikt gudsbilde, fordi dette er hva menighet og familie har gitt dem. Troen på en lite involvert og interessert Gud er arven til den oppvoksende slekt.

«…Moralistisk Terapeutisk Deisme…»

Hvis vi snakker om Gud som en litt vag og fjern skikkelse, så vil dette naturlig nok prege hva vi tror om Gud. Hva slags gud vi tror på. Dette har alt å gjøre med teologi – om læren om Gud. Det handler om behovet for en teologi for liv og død- ikke bare for ferie og fritid. Jeg tror vi mennesker på et eller annet tidspunkt vil komme til et punkt hvor vi oppdager at livet er noe vi ikke slipper levende fra. Og når vi tar inn over oss at livet, statistisk sett, er noe som går over – så vil vi også ønske noe å leve for, noe så viktig at det er verdt å dø for. Mening.

«…vil komme til ett punkt hvor vi oppdager at livet er noe vi ikke slipper levende fra…»

Mens foreldre og besteforeldregenerasjonen, de som ble født etter 2. verdenskrigen og verken bygde landet eller strakk seg særlig langt for å fullføre misjonsoppdraget. Mens de muligens kan slå seg til ro med troen på en gud som ligner mest på en selvhjelpsguru, og en kirke som minner om en countryclub. Så tror jeg Hauerwas har rett når han sier at unge lengter etter noe som er verdt å leve og dø for. Etter hardcore teologi, om du vil.

Hva tror du? Lengter unge etter noe verdt å dø for? Og er vi som kirke villig til å gi dem dette?

Foto: Dino ahmad ali på Flick

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s