Ukristelige bønner?

Posted: 06/03/2012 by FIH in Bibel, Fjellhaug, misjon, Misjonær, teologi

Av: Håkon Sunde Pedersen

 

more good foundation - ukristelige bønner

“Gud, knus tennene i deres munn,
Herre, bryt løvenes tanngard i stykker!

La dem bli lik sneglen som løses opp i slim,
lik den dødfødte som aldri så solen”
.

Hvem ber som dette? Neppe veldig mange jeg kjenner! Det er jo en ganske skremmende bønn. De fleste jeg kjenner ber om frelse for sine nærmeste; og om nåde, kraft og frimodighet for seg selv. De ber om vekkelse for land og folk, naboer og kollegaer. De ber for misjonærer og forkynnere. De ber med andre ord skikkelig åndelige og fromme bønner. Andre jeg kjenner ber mest for morgendagen, om helse og trygghet, om en venn og en kjæreste, for været og for eksamen. Ikke nødvendigvis mindre åndelige og fromme bønner.

“…andre jeg kjenner ber mest for morgendagen…”

Uansett, jeg har fremdeles til gode å høre noen be om vold; om at Gud må “knuse tennene” på noen andre. Det skulle for så vidt bare mangle! – det vil hvert fall de fleste jeg kjenner mene. Problemet er imidlertid at bønnene over ikke er hentet fra Koranen. Kanskje noen skulle ønske at de var nettopp det. Da hadde man jo hatt et klart bevis på hvor voldelig islam er! Nei, bønnene er hentet fra Sal 58 i Bibelen. Mens human-etikere fryder seg, blir mange kristne ille berørt. Er ikke dette et bevis på jødedommens og kristendommens voldelighet?

“…ikke hentet fra Koranen, men fra Bibelen…”

I sin iver etter å redde kristendommens skinn, bryr man seg ikke så mye om hva man indirekte sier om jødedommen, og dermed også om kristendommens røtter og forholdet mellom Det gamle (GT) og Det nye testamentet (NT). Det eneste man bryr seg om er: HELDIGVIS har vi NT, den nye pakt og Jesus som talte om “å vende det andre kinnet til” og om “å elske sine fiender”!

På den måten stemples bønnene i Sal 58 raskt som noe gammeltestamentlig, noe før-kristent. Ja, rett og slett som noe u-kristent og ukristelig. Det gjøres like lett som det er problematisk. For det er jo ikke til å komme forbi at Sal 58 står i vår Bibel, og enda til i Salmenes bok. Sammen med Jesaja er det den bok i GT som siteres mest i NT. Mange av kirkehistoriens største kirkeplantere og –ledere har brukt den flittig. Unge og lovende konfirmanter har funnet sitt livsmotto der. Den står sentralt i den katolske kirkes tidebønn-tradisjon, og gjennomsyrer både gamle og nye lovsangstradisjoner. Litt rart, kanskje. For bønnene i Sal 58 er ikke bare et malplassert hendelig uhell. Salmenes bok er snarere full av fiender og dertil av bønner om at Gud må ta et oppgjør med dem.

“…unge og lovende konfirmanter har funnet sitt livsmotto der…”

Hvem kan be disse bønnene? Kan vi kristne gjøre det? Er vi for gode for dem? Eller har vi det kanskje for godt og trygt for dem? Kan det misbrukte barnet som fikk sitt liv ødelagt, men sin sak henlagt hos politiet, be dem? Kan kvinnene i Syria som får sine menn og barn torturert og drept, be dem? Kan vi be dem på vegne av dem?

Foto: More Good Foundation på Flickr

Advertisements
Kommentarer
  1. Linn-Marita sier:

    Veldig viktige spørsmål i siste avsnitt.

    Jeg har hørt prekener om at klagesalmene er til for de som kjemper med noe i livet sitt (litt forenklet forklart), slik at de kan bruke så sterke ord som faktisk trengs i situasjonen de er i. Vi mennesker har et stort følelsesspekter og rom for mange forskjellige tanker og Gud kjenner dem alle sammen. Så hvorfor ikke være ærlig med Gud og si » Sånn føler og tenker jeg egentlig om det» istedet for «Vel, jeg mener egentlig noe annet, men jeg velger å si det på en mildere måte fordi kristne skal være snille»?

    Kanskje er det en del av helbredelsesprosessen for oss som opplever opprivende hendelser i livene våre å kunne sette ord på våre innerste tanker og følelser til Gud. De tankene og følelsene vi ikke ønsker skal være sanne eller reelle.

    Verden er faktisk full av lidelse, selv om vi ønsker at den ikke er det. Mange kristne møter like mye vondt som mennesker som ikke er kristne. Hvorfor skal vi late som om noe er bedre enn det er overfor Gud? Han er fullstendig klar over hvordan vi har det!

    Innestengte følelser og undertrykte tanker kan føre til ting som er mye verre enn det at vi setter ord på tingenes tilstand til Gud kan gjøre. Det kan føre til raseri, vold, depresjon, selvmord og andre ting. Å sette ord på ting, til Gud eller et medmenneske, kan være frigjørende og helbredende.

  2. Håkon Sunde Pedersen sier:

    Hei Linn-Marita!

    Takk for kommentaren! Jeg er overbevist om at du peker på viktige ting ved klagesalmene i GT. Jeg tror vi taper mye dersom vi taper klagen, deriblant den helbredende og frigjørende kraften som disse salmene formidler og som du påpeker. Det kan umulig være sunt – eller rett – å tale usant om livet, enten det skjer i bønn til Gud eller i samtale med andre mennesker.

    Samtidig; for mange kristne kan lidelse og vonde ting i livet ofte medføre en dobbelt byrde. Ikke bare lidelsen i seg selv, men også et åndelig problem. Man får problem med Gud – han griper ikke inn og synes ikke å bry seg! Også i en slik sammenheng mener jeg at kalgesalmene i GT er viktige.

    mvh
    Håkon

  3. Cecilie sier:

    Kanskje bruker vi ikke så sterke ord som i bønnen som er nevnt, men vi er da i nærheten gjennom: Hadde de bare fått kjenne på kroppen i ei uke eller to hvordan det føles, hadde de bare mistet alt de også, hadde de bare opplevd hva jeg har og mye liknende… eller så er vi litt som disiplene noen ganger og lurer på om vi kan kalle ned ild fra himmelen.

    Eller kanskje er det bare meg som har tenkt slik?

    Men så kommer spørsmålet: Når jeg er frustrert over menneskers ord og handlinger, og faktisk både tenker og føler slike ting, handler jeg etter det? Vi kan fint tenke tankene og vi kan fint sukke dem til Gud. Gud vet at livet er ikke lett og han vet at mange er utsatt for groteske overgrep, beinharde livssituasjoner og mye vondt, men Gud ser også på hvordan vi ønsker å leve, han ser hjertet. Hjerter er ofte fylt med både fortvilelse og mismot, samtidig som vi ber Gud om hjelp til å bli fri fra vonde sår og opplevelser og leve «gode liv». Gud tåler hele vårt spekter av følelser og tanker, samtidighan ser også hvordan vi egentlig ønsker å leve.

    Ærlighet er første steg på veien mot å bli gjenopprettet, og innrømmer vi at andres handlinger har skadet oss dypt vil sorg og sinne også flomme opp. Det er lov å være sint, men vi må lære å håndtere det på en god måte. Fordi om vi føler for å «kringlevri» noen, betyr det ikke at vi kommer til å gjøre det. Men når vi er ærlige om det så starter vi en prosess der legedom kan finne sted og samtidig åpner vi også opp for at Gud kan slippe til og gjøre sitt verk. Ærlighet varer lengst, for det er sannheten som setter fri.

  4. Håkon Sunde Pedersen sier:

    Hei Cecilie!

    Takk for kommentar! Likte godt de eksemplene du gir innledningsvis; kan kjenne meg igjen i dem:) Som jeg skrev i forbindelse med Linn-Marita sin kommentar, så er jeg overbevist om betydningen av det å tale sant om livet og om at klagesalmene kan ha en frigjørende og legende funksjon. De gir den som lider et språk; et poetisk språk stappet med bilder med poetisk kraft til å fange alle slag situasjoner livet måtte by på. Det tror jeg absolutt er avgjørende for at den prossess du nevner, kan starte.

    Samtidig, klageslmene gir oss ikke bare et språk uten at de også viser oss addressaten – Gud. I tillegg til terapi er det også dyp teologi i disse salmene. La meg kort nevne noen fåt momenter:

    For det første: Felles for mange av dem er deres vitnesbyrd om at nå alt i verden taler mot Gud, da har ikke salmisten noe annet håp en å rope til Gud. Kanskje det sterkeste og mest paradoksale uttrykket for dette er: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Sal 22:2). Kort sagt; hvis man er forlatt av Gud, hva hjelp er det da i å rope til ham? Poenget er vel at man ikke har noen andre steder å gå. Når alt håp er ute, er Gud det eneste å håpe på. Klagesalmene viser oss således veien til oppfyllelsen av det første bud i livets hardeste tider.

    For det andre: Jeg er tror ikke det er noen motsetning mellom det å be bønnene i Sal 56 (se blogginnlegget) og på det å «vende det andre kinnet til». Bønnene i Sal 56 er nettopp bønner; de viser oss hvor ansvaret for oppgjør med urett ligger. Nå er det klart at disse Sal 56, sammen med mange av de andre salmene i Salmenes bok, ikke taler om en urett eller en konflikt som lar seg løse på naturlig måte. Det er mer tale om en slags sanksjonert urett. Uansett; poenget er at om alle andre lukker øyne og ører, så viser disse salmene oss hvor vi kan og skal gå med uretten; og dermed også en måte å leve med uretten på.

    For det tredje: Bønner som Sal 56 vitner om et håp om at Gud en dag skal opprette rett og rettferdighet. Dommen er ikke bare et skrekkscenario, men endelig rettsinnstans hvor den fortidde og sanksjonerte urett skal avsløres. Den som urettmessig tapte retten her, skal endelig vinne sin rette. Verden slik den ser ut i dag trenger den dagen.

    Til slutt må det sies at jeg tror bønnene som dem i Sal 56, kan misbrukes. Det er imidlertid to hinder i veien for misbruk. Det poetiske språket hindrer oss bruke det til eget forgodtbefinnende til å kreve Guds straff over andre mennesker. Dernest er det viktig å understreke at ved å be disse bønnene, så roper man etter rettferdighet. For et syndig menneske som selv har gjort seg skyld i urett mot andre mennesker er det derfor ingen liten bønn å be. Det betyr på ingen måte at mennesker ikke kan be den bønnen, men det forutsetter et liv i daglig omvendelse.

    mvh
    Håkon

  5. en kristen fyr. sier:

    Sitat: «Er ikke dette et bevis på jødedommens og kristendommens voldelighet?»

    Nei, så langt jeg kan se, er verset feiltolket. Skulle kristne be om at løvers tenner blir brutt i stykker? Se på vers 2 i kapitel 58. Da ser du at det refererte verset er beskrevet billedlig. I virkeligheten er tennene løvene våpen. Brukt billedlig blir dette slik: Løvene er billeder på de mektigeste menneskene (f.eks. konger og hærførere) hvis du skal få samsvar med vers 2 i kap 58. Og tennene er billeder på våpenene til de mektige.

    Ja, det er faktisk en god bønn å be Gud om at de mektige skal få sine våpen ødelagt slik at de ikke kan brukes til å spre urett og vold slik det er beskrevet i vers 3.

    • en kristen fyr. sier:

      Her bør en skrivefeil rettes: «I virkeligheten er tennene løvene våpen» rettes til «I virkeligheten er tennene løvenes våpen.»

      • Håkon Sunde Pedersen sier:

        Hei!
        Takk for kommentar! Jeg er enig i at disse bønnene i kan tas til inntekt for å bevise «jødedommens og kristendommens voldelighet». Jeg erkjenner imidlertid at de ofte gjøres det, og at linkende tekster i løpet av kirkens historie desverre har blitt brukt til å legitimerer vold i Guds navn.
        Det er også helt klart at vi her har med bilder å gjøre – sterke bilder. Jeg er nok litt mer usikker på om jeg følger deg når du tolker bildet som uttrykk for «våpenene til de mektige» hvert fall hvis du med det mener at «de mektige» selv ikke rammes. Da tror jeg i det minste du vil få problemer med noen av de andre bildene i Sal 56. Og til sist vil jeg si at jeg også er enig at det er en god bønn. Jeg har pekt på enkelte ting i mine kommentarer over. I tillegg tror jeg den er god fordi det er Gud som til syvende og sist har gitt oss den.

        Mitt innlegg var ment til å bidra til refleksjon over tekster som nok enkelte kanskje skulle ønske de ikke fant i Bibelen, over hva slags gudsbildet vi har og formidler og over hvordan vi tenker om forholdet mellom GT og NT.

        mvh
        Håkon

  6. en kristen fyr sier:

    Jeg synes det ikke er det minste betenkelig at tekstene om vold omtales i Bibelen. Det er viktig fordi menneskeheten trenger sårt rettledning om dette, det viser historiebøkene.

    I det omtalte verset var det ikke mennesker som var tenkt å utøve eventuell vold, men Gud. Da kan ikke mennesker klandres for noe galt.

    Dessuten behøver ikke nødvendigvis mektige mennesker bli rammet, selv om deres våpen blir rammet, slik det var i bønnen. Overført til vår tid: Miner er et av mange våpen som mektige mennesker disponerer. De ødelegger og dreper tusenvis av mennesker hvert år. Vi ønsker gjerne at miner nedgravd i veien blir ødelagt før de dreper noen. Raketter som er på vei mot byer, vil man også skyte ned før de rammer uskyldige.

    Om en person har utøvd mye vold og ikke vil avstå fra fortsatt voldsbruk, mener jeg at Gud er rettferdig om han stopper denne personen. I så fall er straff som samsvarer med byrdene som ofrene er påført, rettferdig straff, også om straffen er vold. Det er altså ikke voldsbruken i seg selv som er feil, men når voldsbruken er urettferdig. Den skal kun brukes til å oppnå et rettferdig formål og aldri mer enn det.

    Gud kan heller ikke være rettferdig om han helt avstår fra voldsbruk. Når noen tar avstand fra Guds straffer gjennom vold, er det fordi de heller ikke vil erkjenne synd og opprør mot Gud.

    Vi trenger ikke tvile på at han er mer rettferdig enn vi fatter. I den grad Guds kjærlighet kolliderer med rettferdighetsutøvelse, er han kjærlig FØR han er rettferdig. Når synd og urett hos mennesker når hans grenser og hans kjærlighet ikke får mennesker til å snu, utøver han rettferdighet. Og det er godt, for den tryggheten trenger vi. Vi kan stole på ham som barn stoler på sine foreldre, det vil si å være Guds barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s