Når ingen roper

Posted: 21/05/2012 by FIH in Bibel, Fjellhaug, misjon, Misjonær, teologi

Av: Frank Ole Thoresen

Ewan McIntosh - når ingen roper

Gjennom misjonshistorien har vi ofte fått høre om ulike folkegrupper som “roper etter evangeliet”. Det dreier seg gjerne om områder hvor den kristne fortellingen har begynt å sette røtter og mange mennesker vil tro. De mangler imidlertid noen som kan lære dem opp og hjelpe dem videre på veien. Derfor ber de om hjelp. Det har vi i NLM opplevd bl.a. i Øst Afrika.

“…gjennom misjonshistorien har vi ofte fått høre om ulike folkegrupper som roper etter evangeliet…”

Likevel står misjonsorganisasjoner alltid i en konfliktsituasjon. Det er mange spørsmål en ikke kan la være å ta stilling til: Har det vokst frem livskraftige lokale kirker i det aktuelle området? Hvilke ressurser finnes i de lokale kirkene? Kan de mobiliseres til å nå sine nærområder? Kan misjonærers innsats på lang sikt stå i veien for lokale initiativ? Hvor store er de kulturelle barrierene mellom grupper hvor lokale kirker allerede er etablert og nye unådde folkegrupper? Osv.

Hvorfor trenger vi å stille slike spørsmål? Misjonsoppdragets karakter tvinger oss til stadig å krysse nye grenser. Resursene er knappe og må utnyttes best mulig. Det kan til og med være bra for unge kirker å få oppleve vekst uten å måtte ”dele æren” med vestlige velutdannede misjonsstrateger. Kanskje gjør de det ikke på den måten vi syntes de burde. Kanskje tar det litt lenger tid. Kanskje blir menighetslivet annerledes enn vi er komfortable med. Men misjon dreier seg ikke om å reprodusere vestlige misjonsforeninger i fremmed land. Guds Ord finner ulike nedslag i ulike kulturer. Selv når misjonærene fikk både “plante, vanne og høste”, ble ikke “treet som vokste opp” alltid slik vi hadde tenkt. Men som misjon må vi likevel glede oss over at noen ble kjent med Jesus. Ordet om håp og evig liv har sprengt vei og satt røtter der det før var ukjent.

“…misjonsoppdragets karakter tvinger oss til stadig å krysse nye grenser…”

I Apg. 20: 29 ff. tar apostelen Paulus avskjed med unge kirkeledere fra Efesus, en menighet hvor han selv hadde lagt noen stein i grunnmuren.

Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg… Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord…

Kunne ikke Paulus blitt litt til? Kunne han ikke vært litt tålmodig med disse uerfarne lederne og båret byrdene sammen med dem en tid til? Gud har ofte vist i Bibelen at han har ufattelig mye tid og tålmodighet. Men denne gangen ble Paulus bedt om å gå. Gud hadde andre planer.

“…Gud har ofte vist i Bibelen at han har ufattelig mye tid og tolmodighet…”

I dag er det fortsatt mange som ikke roper. Mange som ikke ber oss om å komme. Mange som enda ikke har noe ønske om å møte Jesus. I beste fall er de tause. Kanskje er de aggressive. Det er også misjonens ansvar – å gå dit hvor ingen roper, og ingen andre går. Bli eller gå? Det er en naturlig og sunn spenning for en misjonsorganisasjon.

“…det er misjonens ansvar å gå dit hvor ingen roper, og ingen andre går…”

Foto: Ewan McIntosh på Flickr

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s