Den vonde sannheten

Posted: 05/06/2012 by FIH in Bibel, Fjellhaug, misjon, Misjonær, teologi

Av: Egil Sjaastad

zilverbat-den vonde sannheten

«Jeg er 15 år, blind og trolig en av verdens mest ensomme ungdommer. Det er ingen som ringer meg. Det er ingen som ringer på døra og spør om vi skal finne på noe.»

Slik skrev 15-år gamle Axel Røthe i Aftenposten 1. juni. Responsen var spontan. Mange begynte å tenke seg om: Hvordan kan jeg oppdage slike Axel-er i mitt nærmiljø og min omgangskrets? Hvordan kan jeg hindre at den vonde ensomheten får spre seg?

“…hvordan kan jeg hindre at den vonde ensomheten får spre seg…”

Stillhet og ensomhet kan være et gode – i perioder. Ikke alle ønsker å være sosiale hele tiden Men å bli glemt, isolert, utelukket, ikke regnet med – det er uansett smertefullt. Vi kjenner alleet behov for den gode samtalen med en venn som lytter. Vi lengter etter et nært og uanstrengt forhold til noen. Vi vil egentlig bli regnet med i en gjeng. Vi ønsker å dele drømmer og usikkerhet med noen. Gud har jo skapt oss til fellesskap.

Bibelen tar opp dette tema ganske ofte.

Det største er at Gud selv – gjennom Jesus – vil ha “fortrolig samfunn” med oss (Salme 25:14). På grunnlag av at Jesus har tatt på seg syndene våre, innbyr Gud oss til et nært og åpent forhold til seg. Han bryr seg om oss. Vi får “øse ut” hjertet vårt for ham. Ærlig og åpent. Selv vil han vil tale personlig til oss. Han “snakker” med oss når vi leser og hører hans ord med bønn i hjertet. Han trøster oss. Oppmuntrer oss. Veileder oss. Avslører oss. Bekrefter at vi ved troen på Jesus får være hans egne barn. Garanterer at han alltid er nær oss. Puster håp inn i hjertene våre. Lokker fram lovsang og takk.

“…det største er at Gud selv vil ha fortrolig smafunn med oss…”

Men han har også tenkt vi skal få være en del av hans menighet, et samfunn av medkristne. Vi trenger dem. De trenger meg. Vi skal få ha fortrolig fellesskap innbyrdes. Ordet “hverandre” i NT gjelder oftest oss kristne imellom. Men “i søskenkjærligheten skal vi vise kjærlighet til alle”, sier Bibelen (2Pet 1:7). Altså også til dem som ikke tror. Det er vårt hverdagskall. Og vårt søndagskall.

Bibelen ønsker å skjerpe “antennesystemet” vårt for dem som av ulike grunner faller utenfor. Er “antennene” i orden, vil vi også prioritere: Vise et åpent ansikt mot verden, oppsøke mennesker som sliter, smile med de smilende, glede oss med de glade, sørge med de sørgende, gråte med de gråtende. Kort sagt: Gjøre som Jesus. Bry oss.

“…er antenne i orden, vil vi også prioritere…”

Vennskap skaper også klima for fortrolige samtaler om troen. Gjennom oss kan Gud finne en bro inn til våre venners hjerter.

Kan den vonde ensomheten utryddes? Nei. Vi lever i en verden der ikke alt er på skinner. Men vi kan bidra. Takk, Axel, for påminnelsen!

Foto: zilverbat på Flickr

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s