Nord-Afrika – “The land of the vanished church”

Posted: 06/12/2012 by FIH in Uncategorized

Av: Frank Ole Thoresen

Africa kart - Nord Afrika

Fortellingen om hvordan kirken først fant veien gjennom Lilleasia og videre til vårt eget kontinent, er velkjent for de fleste kristne. Kunnskap om kristendommens utbredelse den motsatte retningen rundt Middelhavet er derimot langt mindre utbredt. På et tidspunkt var de største byene i Romerriket foruten Rom faktisk Alexandria i Egypt, og Kartago i Tunisia. Her satte også kirken tidlig røtter.

“…kristendommens utbredelse rundt Middelhavet…”

Betydelige lederskikkelser fra kirkens tidlige historie er knyttet til den nordlige delen av Afrika, og flere av de store teologiske stridene som påvirket “den globale kirken” forgikk i denne regionen. Tertullian (Ca. 155-225), Cyprian (Ca. 200-258) og Augustin (354-430) kom alle fra området og hadde sin tjeneste knyttet til Kartago (Tunis). Frem til år 313 møtte også kristne i dette området tidvis kraftig forfølgelse.

Tunisia var en del av Romerriket frem til år 439. I denne perioden fikk kirken fotfeste først og fremst innenfor den “romerske sfæren”. Kirkespråket var latin, og kirken appellerte hovedsakelig til den latinsktalende og privilegerte del av befolkningen. Andre måtte “romaniseres” inn i kirken. Kristentroen nådde i liten grad den stedegne berberbefolkningen, og de fleste berbere som ble kristne var å finne blant “donatistene” (en gruppe som hevdet at når kirken aksepterer “dødssynd” mister den Ånden og sakramentene mister sin kraft). Under siste del av trehundretallet ble disse bekjempet med våpenmakt av den romerske stat og majoritetskirken, og donatistene ble mer eller mindre utryddet omkring år 400.

I år 439 inntok vandalene Kartago. Vandalene var på denne tiden blitt arianske kristne. I løpet av perioden de styrte (439-533) ble vandalenes språk innført som kirkespråk, og ariansk kristendom dominerte i Nord-Afrika. De avviste dogmet om Kristi guddommelige natur. Under denne perioden ble de ortodokse (katolske) kristne forfulgt av vandalske kristne.

I perioden 533-647 tok det bysantinske riket kontroll over området. Kirken hadde nå vært splittet mellom både ortodoks (katolsk), ariansk og donatistisk kristendom. Videre hadde kirkespråket representert de ulike styrende klassene, og kirken hadde i liten grad satt røtter blant den lokale befolkningen i Tunisia. Den stedegne delen av den kristne befolkningen ble i stor grad utryddet med donatistene.

“…kirkespråket representerte de ulike styrende klassene…”

I Egypt hadde den monofysittiske (koptiske) kirken blitt “nasjonalkirke”. Kirken hadde også her blitt undertrykt av det kristne lederskapet i Rom. Når araberne banket på døren var den politiske motstanden ikke så sterk. Kirken hadde imidlertid så dype nasjonale røtter at den levde videre (og har overlevd helt til i dag). I Tunisia var situasjonen annerledes. Her kjempet berberbefolkningen hardere mot araberne militært, men riket falt likevel i løpet av 600 tallet. Til tross for at Tunisia i mer enn 400 år hadde vært et senter for kristen tro i Nord Afrika tok det bare noen få tiår før kirken var redusert til en ubetydelig minoritet, og senere helt utslettet. Dype teologiske konflikter, indrekirkelig forfølgelse og det faktum at verken Bibel eller liturgi hadde blitt oversatt til lokale språk motarbeidet lokal kristen forankring. Slik lyder den sørgelige fortellingen om en kirke som forsvant…

Advertisements
Kommentarer
  1. Andreas Sor sier:

    Utrolig interessant. Har selv hørt noen av dagboknedtegnelsene til kvinnelige martyrer i Kartago. I dag er kirken voksende i Tunisia. Møtte teltmakere der i 2007, 2009 og 2011. Disse fortalte om 10-12 kristne i hele landet da de første teltmakerene på langtidsopphold bosatte seg på slutten av 90-tallet. I dag har kirken vokst til noen hundre mennesker som hovedsaklig opererer i husmenigheter. Selv om Tunisia er et forholdsvist moderat muslimsk land ligger de kristne lavt. Mange forteller ikke en gang sin egen familie om at de har møtt Jesus, men venter til familien spør hvorfor de har forandret seg. Siden krigen i Libya i fjor har antallet kristne i landet vokst betydelig da mange av de kristne svarte afrikanske fremmedarbeiderne i Libya flyktet til nettopp Tunisia. Da de var i flyktingenleirene organiserte de egne menigheter der, men hvordan det har gått siden vet jeg ikke. Mener å huske noe om at FN oppløste flyktingeleirene i løpet av 2012 og fikk transportert hjem de svarte afrikanerne. Ofte bruker Gud flyktinger til å spre evangeliet så det skulle i forundre meg om noen av dem er igjen i Tunisia.

    • Frank-Ole Thoresen sier:

      Hei Andreas. Takk for interessant kommentar.
      Dagboknedtegnelsene du nevner er blitt til en bok skrevet av Malcolm Lyon. Boken heter «The Bronze Ladder» (2007) og handler om martyrene Perpetua og Felicity som ble drept i Kartago i 203 e.kr. En tegnefilm om hendelsen er også tilgjengelig på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=IeDKqbf9jog
      Som du sier har kirkehistorien ofte vist at den kristne fortellingen har nådd nye områder gjennom flyktninger. Se f.eks. Apg. 8:1-6.

      Mvh
      Frank-Ole

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s