Av: Arne Helge Teigen
For et par år siden besøkte jeg Barcelona. Ett av turens mål var det såkalte Picasso museet. Det var særlig ett bilde jeg var spent på å se, nemlig det som kalles «Vitenskapen og barmhjertigheten», malt i 1897 da geniet var 16 år.
Bilde viser en seng der det ligger en syk kvinne. På hennes venstre side sitter en lege. Han er plassert med ryggen mot den sykes ansikt og tar pulsen hennes. Hele skikkelsen oser av kald og ufølsom interesseløshet.
Legen representerer vitenskapen.
På den ande siden står en nonne. Hun har et barn på den ene armen, som sikkert tilhører kvinnen i sengen. Med den andre hånden rekker hun et beger vann til den syke.
Nonnen er barmhjertigheten.
De to på hver sin side av sengen ser ikke på hverandre. Nettopp det skaper spenning i bildet. Dersom vitenskapsmannen hadde kastet et blikk på barmhjertigheten, hadde han kanskje deretter også sett i den retning hun festet blikket og oppdaget pasienten. Dersom barmhjertigheten hadde kastet et blikk på vitenskapen, hadde hun kanskje fått noe mer enn bare vann å gi den syke.
Er vitenskapen og barmhjertigheten motsetninger? I prinsippet bør de ikke være det. I praksis blir de ofte nettopp det. Vitenskapen synes at den umiddelbare barmhjertighet og kjærlighet er så naiv, spontan og lite kalkulert. Barmhjertigheten synes på sin side at vitenskapen er kald, umenneskelig og skremmende.
Det er underlig hvordan det kan skapes motsetninger mellom ting som ikke burde skilles fra hverandre. Vitenskap og barmhjertighet skulle jo ikke stå i et motsetningsforhold. De skulle derimot utfylle hverandre.
Skal det bli mulig, trengs noe mye mer enn prinsipielle grenseoppganger, ala de som trekkes opp mellom teologi og naturvitenskap, teologi og filosofi. Det trengs bestemte holdninger – en viss porsjon ydmykhet. Ikke bare fra vitenskapens side, men også fra barmhjertigheten.
Vitenskapen må løfte blikket av og til, slik at den får en påminnelse om at den skal tjene barmhjertigheten og medmennesket. Barmhjertigheten må på sin side se vitenskapen. Gjør hun ikke det, vil hun på sikt ikke kunne gi pasienten mer enn vann.
Er teologi vitenskap?
Det diskuteres. Men det er ikke tvil om at noe av den holdning som følger all slags vitenskapelig aktivitet, også kan smitte over på en som arbeider med teologi. Man kan glemme hva som er hensikten med det vi skal lære. At det skal sikte inn på medmenneskers frelse.
Hva ellers trenger vi teologien til?
Vi glemmer kanskje også lett at kristendommen skulle ha noe å si om vitenskap, arbeid og det å vise barmhjertighet og kjærlighet overfor nesten i den sammenheng.
Foto: http://artcontrarian.blogspot.no/2011/01/in-beginning-picasso.html
"På sporet av sannhet" 