Johannes’ påske

Posted: 28/04/2014 by FIH in Uncategorized

Av: Knut Kåre Kirkholm

SONY DSC

Har du noen gang opplevd at ditt råd eller eksempel ble en katastrofe for en venn? Jeg har opplevd det. For noen år siden hadde jeg rettet eksamener. I etterkant var det en student som spurte om begrunnelse for karakteren. Jeg sa hva jeg mente og gikk nokså langt i retning av å anbefale studenten om å klage på karakteren, slik at han kanskje kunne gå opp. I stedet gikk han ned. Jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg fikk vite det. Jeg hadde gitt et råd og det var ærlig og godt ment. Men konsekvensen var en stor nedtur for studenten.

Har du noen gang opplevd at ditt råd eller eksempel ble en katastrofe for en venn?

Heldigvis er ikke karakterer det viktigste i livet, selv om det er viktig nok. Men feilslått hjelp kan skje på mange måter.

I Johannes 18:15-16 leser vi om Peter og «en annen disippel», antakeligvis Johannes. De fulgte etter følget som hadde arrestert Jesus. Da de kom til boligen til øverstepresten støtte de på en port. Hvordan skulle de nå kunne følge Jesus videre? Heldigvis vet «den andre disippelen» råd. Han kjenner øverstepresten og får ordnet med adgang for både seg selv og Peter.

Av en eller annen grunn holder ikke de to sammen der inne på gårdsplassen. «Den andre disippelen» blir ikke stående og varme seg ved bålet, slik som Peter gjorde. Og historien videre er velkjent. Peter går fullstendig overende. I løpet av noen kalde nattetimer rekker han tre ganger å fornekte all kjennskap og befatning med Jesus. Siste gangen banner han til og med på det.

Johannes slutter sin framstilling av denne episoden med ordene «Og straks gol hanen» (18:27). De andre legger til at Peter gikk ut og gråt. Kanskje er det bevisst fra Johannes’ side. Han hadde selv hørt Jesus snakke til Peter om hanegal og fornekting. Når han nå hører hanen gale, forstår han plutselig hva som har skjedd, og ordene fryser fast.

«Og det var jo jeg som fikk Peter inn!»

Jeg har av og til lurt på hvordan Johannes’ påske må ha vært. Jesus gav ham heldigvis en oppgave, nemlig å ta seg av Maria. Men mon tro hvilke tanker som har svirret rundt i hodet til Johannes. Synet av Peters fortvilte ansikt må ha brent seg fast. «Det var jo jeg som fikk ham inn! Det var jeg som satte ham i den vanskelige situasjonen.»

Mon tro hvilke tanker som har svirret rundt i hodet til Johannes

Etter Jesu oppstandelse leser vi om noen disipler som er ute og fisker på Genesaretsjøen. Med ett ser de en mann inne på land. Johannes bøyer seg til Peter og sier: «Det er Herren».

Inne på land brenner en kullild. Samme type bål som den vonde natten i forgården. Lukten av brennende kull må ha vært en påminnelse for både Johannes og Peter.

Så får vi lese den sterke ordvekslingen mellom Peter og Jesus: «Elsker du meg?». Ordene ender med Peters bedrøvelse og kapitulasjon: «Herre, du vet alt». Og så er Jesus så nådig at han reiser opp Peter og fornyer både kallet og oppdraget.

I Joh 21:20 leser vi: «Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter.» Johannes klarte ikke holde seg unna. «Hva er det Jesus og Peter snakker om?» Jeg tror han kjente på fryd der han fulgte etter. Det var Johannes som fikk Peter inn i forgården. Nå får han se og høre at det blir gjort opp. Det må ha vært godt også for Johannes.

Foto: Caro Wallis på Flickr.com

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s