“17. mai er vi så gla’ i.” … So what?

Posted: 12/05/2015 by FIH in Uncategorized
Tags: ,

Av: Egil Sjaastad.

17.ami

Dette har jeg grublet på i vår. Hvorfor er vi så glad i 17. mai? Hva er hensikten med denne dagen? Hva ville jeg ha lagt vekt på om jeg skulle holde en 17.mai-tale?

1) Jeg satt en april-lørdag i et Widerøe-fly. Piloten senket farten. Lot oss gli over Jotunheimen. En strålende sol skinte på skarpe fjellskrenter. Hvitt brudeslør lå over rolige vidder. En mann med datamaskin bak meg utbrøt et halvhøyt «Åh!» Jeg måtte fram med min nye smart-telefon. Akk. Bildene ble mislykket.

Noen dager etter gikk jeg opp til skogkanten i Ytre Enebakk. Et teppe av hvitveis hilste meg velkommen. Etter nattens duskregn struttet de av livskraft. Jeg syntes hver blomst smilte. Natur-medisin tenkte jeg. Bekymringene ble halvert.

Forresten, endatil storbyene har sin sjarm: I vår var Carl Berners plass nesten som en Edens hage! Travle mennesker i alle slags hudfarger – de la vel merke til blomsterprakten?

Sånne opplevelser ville jeg ha nevnt 17. mai. Norge er variasjonenes land. Et land med prakt

2) På veien ned fra skogkanten hørte jeg en barnestemme. «Bø!» sa det. Der sto en femåring bak et hagegjerde. Hun hadde malt ansiktet sitt med nifse farger. Jeg lot som jeg var forskrekket. Hun storskrattet. Mamma’n i bakgrunnen smilte stolt.

I en 17.mai-tale ville jeg ha fortalt om henne. Femåringer «bø!»-er for å bli sett. Og de vil ha noen voksne medvandrere. Barna er et lands største kapital. Men den verdien måles ikke i tall. Det ville jeg ha sagt.

Men ville jeg våge å nevne alle dem som ikke ble født?

3) Men hvorfor er 17. mai blitt så sterk en tradisjon?

Svaret er åpenbart. Vi har en historie med en unik kraft. Er du lei av å høre det? Sant nok. Vi overdriver. Vi fortegner. Og likevel: Vi har 1030 og vi har 1814 og 1905. Og vi har 1940 og 1945. Denne historien er innvevd i våre nasjonalsanger og salmer. Den ligner på GTs eksodus og på heimferden fra Babylon. Kraftfulle historier – gjenfortalt til nye generasjoner. De skapte identitet. De ble med dem som fellessang på festreisene.

Jeg kjenner meg igjen. 17. mai synger jeg «Gud signe vårt dyre fedreland» og fryser nedover ryggen. Tankene går til min egen familiehistorie.

For 75 år siden satt far mellom buskene på Verdalsøra. Med gevær og patroner. Bestefar var offiser og måtte innrømme et sviende nederlag i Narvik. Han nærmest flyktet derfra på ski, 70 mil sørover.

En maidag for 70 år siden var det jubel. Var traumene borte? Nei. De ble alt for ofte skjult. Men glemt kunne de ikke bli.

Historien har kraft. Og som en tilfeldighet er flere av dens store dager knyttet til våren. Det har gitt nasjonaldagen vår en gratis mulighet til å blomstre!

4) Min barndoms kirke har samlet folk i 30 generasjoner. Jeg greier ikke ha en 17.-mai-tale uten å nevne det.

De fleste i disse 30 generasjonene har stått ved alteret en skjelvende høytidsstund og hørt ordene fra 1 Mos 1: «… til mann og kvinne skapte han dem»? De er gaver til hverandre – fra Skaperen. Så ville jeg kanskje ha våget å føye til noe om ikke å forkludre dette…

De fleste har også stått ved døpefonten med et nyfødt barn. De har hørt sterke ord fra Jesu munn: «Til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn…»

Og alle har de flere ganger sittet i kirkebenken med triste øyne og klump i halsen. Over en kiste lød såre ord. «Av jord er du kommet…» Men ordene fra den lille bibel lød også. «… for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes …»

Kirkehistorien inneholder mer enn glansbilder. Mye mer. Men likevel… Den har satt dype spor.

5) Ville jeg ha våget å splintre idyllen? Å minne om de titusener av nordmenn som dro herfra? Som søkte et livsgrunnlag på andre siden av Atlanterhavet? Hva med de titusener som krysser et annet hav – i dag?

Ville jeg ha nevnt muslimske jenter som går med hijab – også etter terroren i Paris? I ytringsfrihetens navn. Og som med bedende øyne sier: Tro oss. Vi er ikke farlige.

Ville jeg ha nevnt ‘nok med oss selv’- holdningen? Den som han protesterte mot, han som engang satt sammen med en samaritansk kvinne ved Sykars brønn? Ville jeg ha spurt hvem han ville ha satt seg sammen med på fortauet i Oslo?

Jeg vet ikke. 17.-mai-taler tilhører en vanskelig sjanger. Kanskje måtte jeg ha tenkt meg mer om.

Flickr/Lemsipmatt

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s