Tolkien, skapelse og en kosmisk harmoni

Posted: 22/06/2015 by FIH in Uncategorized

Av Ingar Hauge.

I Hauge

Da jeg skrev masteravhandlingen min i 2012, skrev jeg om kristologien og antikristologien i fantasylitteraturen til C. S. Lewis og J. R. R. Tolkien. Helt siden jeg var ung er dette to forfattere som har fascinert meg, men jeg ville skrive om dem for å se om deres kirketilhørighet hadde noe å si for hvordan de skrev og skildret godt og vondt.

Tolkien, mannen bak kjente mesterverk som Hobbiten og Ringenes herre, var en from katolikk mesteparten av sitt liv. Selv om hans tro på ingen måter er like fremtrenende i hans bøker som i Narnia-bøkene til Lewis, er fundamentet i Midgard underliggende og tydelig kristent. Dette kommer ikke minst til syne i Tolkiens syn på ondskapens vesen og det ondes problem.

I boka Silmarillion leser vi den tidligste historien om Tolkiens verden, inkludert en form for skapelsesberetning. Eru (Gud) kaller til seg sine fremste skapninger, valaene (engler), og får dem til å synge et verk han har laget for dem. En av valaene, Melkor (som senere får navnet Morgoth), vil derimot veve inn sine egne tonemønstre for å øke sin egen makt og ære. Melkors tonemønstre skaper disharmoni i valaenes sang, og som respons reiser Eru seg og introduserer et nytt tonemønster i korsangen. Dette gjentar to ganger til det hele topper seg i en kosmisk kakofoni. Da reiser Eru seg for tredje gang, og «med én akkord, dypere enn avgrunnen» stopper sangen.

Når sangen tar slutt, viser Eru hvordan valaenes sang har tatt form. Verden har tatt form etter tonene, men også Melkors tonemønster har vevd seg inn i verden og skapt disharmoni. Denne disharmonien blir kilden til verdens ondskap når valaene stiger ned i verden og tar bolig i den for å forme og styre den på Erus vegne.

Tanken om ondskap som disharmoni klinger godt sammen med Augustins tanker om ondskapens natur. Slik Augustin tenkte det er Gud lysets og godhetens kilde, og jo mer man fjerner seg fra sentrum vil mørket råde. Ondskap er i følge Augustin fraværet av det gode.

Disharmoni kan kun oppstå når det allerede finnes en etablert harmoni. En melodi kan bare oppfattes som falsk eller sur der melodien allerede er etablert. I Silmarillion står Eru for harmonien, mens Melkor stadig forsøker å distansere seg fra denne, noe som resulterer i disharmoni. Til syvende og sist er det likevel komponisten som råder over sitt eget verk med sin endelige, avsluttende akkord. Kakofonien tar slutt og disharmonien opphører.

Spørsmålet er om vi velger å la disharmonien råde, eller om vi velger å lytte til komponistens egentlige verk.

Uavhengig av vårt ståsted i livet skal det ikke mye til for å skjønne at det råder en disharmoni i vår egen verden. Spørsmålet er om vi velger å la disharmonien råde, eller om vi velger å lytte til komponistens egentlige verk. En dag skal komposisjonen avsluttes og disharmonien opphøre. Velger vi å lytte til harmonien før den tid kommer?

Foto: «Sam’s Organic Universe» by Nicolas Raymond. Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s