Arkiv for kategorien ‘Bibel’

NÅDELØS FORKYNNELSE?

Publisert: 15/10/2013 av FIH i Bibel, teologi
Stikkord:, ,

Av: Arne Helge Teigen

Nådeløs forkynnelse

Av og til er det diskusjon om hvilken plass budskapet om Jesu forsoning skal ha i forkynnelsen. På den ene side hevder noen at det legges for stor vekt på forkynnelse om Jesu kors. Hele Guds råd må forkynnes, sier de, og da må også andre temaer trekkes frem. Andre hevder at det legges for lite vekt på forkynnelsen om Jesus og hans frelsesverk. Hvordan skal vi tenke om dette?

Først må vi ha helt klart for oss at forkynnelsen skal være et nådemiddel. Den må være slik at Gud kan bruke den som et redskap som formidler Jesu nåde til oss. Før vi tar stilling til forkynnelsens innhold, må vi derfor spørre hva som skal til for at forkynnelse kan fungere som et nådemiddel. Svaret er klart. Det er læren om Jesu stedfortredende soningsdød, som gjør forkynnelsen til et nådemiddel.

Forkynnelsen skal være et nådemiddel

Forkynnelse som ikke gir plass til forsoningens budskap kan ikke fungere som nådemiddel, eller regnes som forkynnelse i bibelsk betydning. Forkynnelsen kan bare være Guds kraft til frelse i kraft av korsets budskap. 1. Kor 1: 12-24, og 2: 2-5. Derfor må forsoningens budskap alltid få plass i forkynnelsen.

Samtidig er det klart at forkynnelsen også må være slik at helheten i Guds ord kommer frem. Spørsmålet er så hvordan forskjellige temaer kan belyses, uten at forkynnelsen opphører å være nådemiddel? La meg svare med noen korte spørsmål og svar.

Hvordan virker forkynnelse om synd, dersom man tier om Jesus død for våre synder? Slik forkynnelse kan tale alvorlig, både om Guds hellighet, og Guds dom. Men – den gir ikke noe form for håp, frelse eller nytt liv. Den blir bokstavelig talt en nådeløs forkynnelse.

Hvordan virker forkynnelse om synd, dersom man tier om Jesus død for våre synder?

Hva fører forkynnelse om gode gjerninger til, dersom den ikke forankres i Jesu frelse? Slik forkynnelse formidler ingen kraft til å leve for Jesus. I stedet tapper den for kraft, og fører mennesker bort fra Jesus. Slik er det, fordi den er nådeløs.

Hvordan blir forkynnelse om dåp og nattverd som ikke knyttes opp til Jesus og hans frelse? Hvordan kan man tale rett om forhold mellom mennesker i og utenfor menigheten dersom alt som sies i den forbindelse ikke forkynnes sammen med nåden, eller bestemmes av nåden?

Bibelens tale om forskjellige temaer følger et bestemt mønster. Alt knyttes til læren om Jesus Kristus, og hans død for våre synder. Vi trenger stadig å studere Bibelen nøye, for å se og forstå denne sammenhengen mellom Jesu frelse og alt annet vi trenger å vite som kristne.

Forkynnelse uten Jesus og kors, fører til to alvorlige avsporinger.

Enten til en nådeløs forkynnelse, eller til forkynnelse om nåde, som det ikke gis dekning for i Jesu blod.

Forkynnelse uten Jesus og kors, fører til to alvorlige avsporinger

Var dette av interesse så kan du lese mer her:

Foto: More Good Foundation på Flickr

LØFTET GJELDER ENNÅ

Publisert: 19/08/2013 av FIH i Bibel

Av: Arne Helge Teigen

Løftet gjelder ennå - SB

La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile gjelder ennå. Hebreerbrevet 4. 1.

Teksten ovenfor gir oss en advarsel. Den er rettet mot kristne mennesker, og det er tydelig hva det gjelder. Vi advares mot å komme bort fra Jesus. Teksten kan, og bør kanskje, oversettes på en litt annen måte. Vi kan nemlig også si «La oss ta oss i vare så ingen av oss blir latt tilbake». I engelske bibelutgaver advares det mot å bli «Left behind». Når teksten oversettes slik forstår vi enda bedre hva det gjelder. Vi advares mot å leve slik at vi blir latt tilbake når Jesus kommer igjen.

Vi advares mot å leve slik at vi blir latt tilbake når Jesus kommer igjen

Hvordan kan noen som tror på Jesus komme bort fra ham?

Det kan skje ved at vi forakter budskapet om Jesu frelse. I følge dette budskapet har Gud gjort alt det som er nødvendig for å frelse oss. Jesus Guds Sønn tok ansvaret for verdens synd og gjorde opp for dem på Golgata. Derfor tilbyr Gud oss full tilgivelse for alt som er galt i livet vårt. Dette budskapet er ikke bare ment for mennesker som ennå ikke tror. Kristne mennesker trenger også å høre det, fordi de daglig faller i synd, og derfor stadig har behov for Guds nåde og tilgivelse. Dersom de ikke får ta til seg dette budskapet på nytt, blir de ikke fornyet i sin tro, og det fører til at troen deres dør.

Gud har gjort alt som er nødvendig for å frelse oss

Kanskje er du i en situasjon der forholdet til Jesus har blitt uklart for deg. Du opplever at du er blitt liggende etter, og når du tenker på Jesu gjenkomst lurer du på om du blir med. Du er trett, og føler at du ikke strekker til.

Hva tror du Gud har å si til deg når du er i en slik situasjon? Han møter deg faktisk ikke med harde ord, slik du kanskje forventer. Til deg som sliter både med troen og kristenlivet har han en ting å si:

Løftet om å komme inn gjelder ennå.

Det Jesus har gjort for å frelse deg blir ikke ugyldig på grunn av deg. Det gjelder ennå. Gud vil at du tar dette til deg. Han vil du skal leve i det, og han vil du skal tenke at det Jesus har gjort da han sonet dine synder, er det eneste som trengs for å være et frelst menneske.

Det Jesus har gjort for å frelse deg blir ikke ugyldig på grunn av deg

Hvordan du enn har det kan du ta det til deg; Løftet gjelder ennå.

Foto: nist6ss på Flickr

Av: Arne Helge Teigen

jomfrufødselen

Læren om jomfrufødselen er et av kirkens viktigste dogmer. Det går ut på at Guds Sønn ble foster i Marias liv, uten at Maria hadde omgang med en mann. Til denne dag har denne læren blitt bortforklart som en myte, eller som en trosforestilling som ikke har rot i virkeligheten. Noen har til og med ment at Maria ble gravid ved en utenomekteskapelig forbindelse, og at Josef reddet henne ut av en vanskelig situasjon ved å gifte seg med henne.

“…læren om jomfrufødselen er et av kirkens viktigste dogmer…”

Slike oppfatninger har ikke grunnlag i Guds ord. Bibelen taler nemlig klart om at Jesus ble til uten manns medvirkning. Dette går særlig klart frem av Lukas evangeliet. Her fortelles det at Maria en dag fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle bli mor for Guds Sønn. Maria spurte engelen hvordan dette kunne gå til, siden hun ikke hadde hatt omgang med mann. Da svarte engelen at barnet skulle bli til ved Den Hellige Ånds handling: ”Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn”. Luk, 1. 35.

Noen spør hvorfor læren om jomfrufødselen er så nødvendig og viktig. Svaret er at alt hva vi tror om Jesus står og faller nettopp med denne læren. Fordi Jesus ble født av en jomfru kan vi tro at Jesus er Gud selv. Vi kan tro at hans ord og gjerninger er Guds ord og gjerninger. Det Jesus har sagt har Gud sagt. Det Jesus har gjort har Gud gjort. Fremfor alt gir læren om jomfrufødselen oss innsikt i hvor stor Guds kjærlighet til oss mennesker er.

“…fordi Jesus ble født av en jomfru kan vi tro at Jesus er Gud selv…”

Dette blir klart for oss når vi forsøker å forstå hvorfor Guds Sønn ble sendt til verden. I følge Galaterbrevet 4. 4 – 5, kom han for å kjøpe oss fri fra Guds dom over våre synder.

Du som leser dette er høyt elsket av Gud, selv om du har syndet mot ham. Det forstår du best når du forsøker å se sammenhengen mellom jomfrufødselen og Jesus død på korset. Han som gav seg selv for deg, var mye mer enn et menneske. Han var og er Guds Sønn. Dette betyr at Gud har betalt den høyest mulige pris for at du skulle tilhøre ham. I Jesus Kristus ofret Gud seg selv for deg på et kors. Han gikk inn under den dommen som du har fortjent.

“…Han som hav seg selv for deg var mye mer enn et menneske, han var og er Guds Sønn…”

Når du hører julens budskap om Gud som ble menneske innbys du til å løfte blikket mot Jesu kors og tenke at Gud elsker deg ufattelig høyt, siden han sendte sin evige Sønn, for at han skulle gi sitt liv for deg.

Foto: NoiseProfessor på Flickr

Jeg tror på…

Publisert: 02/10/2012 av FIH i Bibel, Fjellhaug, misjon, Misjonær, teologi

Av: Håkon Sunde Pedersen

stefano mazzone - jeg tror på

Mennesket

Jeg har stor tro på mennesket! Selv om jeg ofte kan være kritisk og spørrende, erkjenner jeg at i møte med ting jeg selv ikke mestrer, stoler jeg ofte blindt på såkalte fagfolk – som f.eks tømreren, bonden, meteorologen, legen, filosofen, historikeren, fysikeren.

Selv i krisetider håper og tror jeg at vi mennesker finner gode løsninger. Hverdagslivet ville blitt komplisert om jeg dyrket mistilliten og mistroen, skepsisen og kritikken. Selv nyter jeg hver eneste dag svært godt av alt det andre har maktet å dyrke og å komme frem til – som bolig, klær, råvarer, ferdigmat …

“…jeg har stor tro på mennesket…”

Dessuten, jeg har relativt stor tro på meg selv – på mine egne evner, vurdering og konklusjoner. Bevisst eller ubevisst legger denne tro utvilsomt sterke føringer for hvordan jeg møter hverdagslivet. Jeg har kontroll!

Baal og Herren

Hva om vi går ca. 2600 år tilbake, til Guds folk som levde i Juda og Jerusalem ca 600 år f.Kr? Hva eller hvem trodde og håpet de på i møte med hverdagslivet?

I møte med profeten Jeremia sitt budskap om død og dom, satte de stort sett sin lit til Herren (Jer 7:3, 10; 5:12; 21:2). De var overbevist om at Herren ville frelse og utfri. Men i møte med hverdagslivets utfordringer, derimot, – som det å få barn, nok vann i brønnen, nok mat på bordet – hadde de lært av sine naboer å sette sin lit til guden Baal og gudinnen Asjera. Det var de som sørget for regn, fruktbarhet og en god høst.

Jeremia sitt ord fra Herren til dette folket var: «de forlot meg og brente røkelse for andre guder og tilbad sine egne henders verk» (Jer 1:6; 2:13; 5:19; 16:11; 19:4).

Jeg tror på …

Noen sier: Vi har alt vi trenger, så vi trenger liksom ikke Gud på samme måte som de som mangler alt – bolig, klær, vann og mat. De som mangler alt, blir så mye mer avhengig av Gud i livet.

Hvor har man lært å si og tenke som dette? Ikke i Bibelen! Kanskje av «sine naboer» – av samfunnet man er en del av. Det er lenge siden troen på mennesket ble erstattet av troen på Gud i vårt samfunn.

Gud – både i livet og i døden

Herren er ikke bare Gud i møte med døden og dommen. Enten det er livet som sådan, eller det gjelder våre evner, ressurser og velstand – vi har fått det alt sammen. Det er ikke sant at vår velstand har gjort oss mindre avhengige av Gud. Det er vårt problem om vi ikke lenger ser vår avhengighet, ser gaven eller erkjenner det uløselige båndet mellom gaven og Giveren, og takker og lover ham for det!

“…det er ikke sant at vår velstand har gjort oss mindre avhengige av Gud…”

Hva ville en Jeremia sitt ord til oss være? Kanskje, «dere har forlatt meg og dyrket dere selv og deres henders verk»?

Foto: Stefano Mazzone på Flickr

Av: Frank Ole Thoresen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fastlegers rett til å reservere seg mot å delta i en abortprosess har den siste tiden blitt kraftig debattert. Dette innlegget skal ikke handle om fastleger eller norsk abortpraksis. Derimot vil jeg skrive litt om forholdet mellom majoritet- og minoritets-mening i Norge, som denne saken igjen har synliggjort. Svært ofte når en sak som berører religion direkte eller indirekte settes på dagsorden, opplever vi det samme. Sakene vekker et voldsomt aggresjonsnivå i ulike medier. Særlig gjelder det i kommentarfeltene knyttet til ulike avisartikler, men det er også tilfelle i f.eks. radio- og TV-debatter. Selv om det argumenteres saklig og til og med sårbart, slik tilfellet har vært i forhold til reservasjonsretten, besvares argumentene gjentatte ganger med nedsettende, aggressivt og direkte uvennlig språk.

“…hvor kommer dette hatet fra…”

Kanskje kunne man forstått en slik reaksjon dersom det dreide seg om en undertrykket minoritet som i fortvilelse og desperasjon mistet besinnelsen. Men her er det jo helt motsatt. Det er de som representerer majoriteten som raser med en voldsom aggresjon mot en liten og nærmest marginalisert minoritet. Hvor kommer dette hatet fra? Hvorfor raser majoriteten slik over minoritetens etiske avvik? Er det fordi andres reservasjoner i møte med etiske dilemmaer oppleves for utfordrende på egne valg og holdninger?

“…minoriteten er et slags onde i samfunnet, som i verste fall må tåles…”

Uansett syntes slike problemstillinger stadig å besvares med innskrenket rett til avvik. Majoriteten bestemmer at minoriteten kan få ha sine meninger bare de ikke får noen praktiske konsekvenser. Samfunnet skal nemlig ikke behøve å legge til rette for minoriteten eller ta hensyn til minoriteten på noe vis. Minoriteten er et slags onde i samfunnet, som i verste fall må tåles. Særlig gjelder det religiøse minoriteter (som f.eks. troende muslimer og konservative kristne). Muslimer er kjekke folk, bare de ikke viser sin tro. Bare de ikke bruker hijab eller ber så andre ser det, eller vil ha halal kjøtt. Nei, et sted må grensen gå. Muslimer er kjekke folk bare de er sekulære, på samme måte som den norske majoriteten representerer de sekulære kristne. Det aksepteres i det hele tatt ikke at religiøst betingede meninger utfordrer. Ikke engang når de også kan begrunnes rent allment, slik som i tilfellet med reservasjonsretten. Dersom det bare “lukter” religion raser den sekulære majoriteten.

“…hva skjer med ett slikt samfunn over tid…”

Samfunnets kvalitet kommer særlig til uttrykk i spørsmålet om hvordan minoriteten behandles. I hvilken grad begrenses minoritetens rett til å delta i samfunnet på lik linje med majoriteten? Dersom minoritetsstemmer over tid undertrykkes, forties og gis begrenset rom til deltakelse i samfunnet stilner minoritetens stemme som et korrektiv til majoriteten i det offentlige rom. Det finnes selvsagt begrensninger for hvilket rom minoriteten kan tilskrives i et samfunn. Enhver ytring som oppfordrer til vold kan for eksempel ikke aksepteres. Men slike grenser er beskyttet av norsk lov og internasjonale menneskerettigheter. Når majoriteten stadig bruker sin makt til å tvinge frem etisk og religiøs ensretting blir samfunnet kaldere og snevrere, og vi står vi alle fattigere tilbake.

Hva skjer med et slikt samfunn over tid?

Foto: Dank71 på Flickr

Av: Knut Kåre Kirkholm

BigDen avdanket og avleggs bok

Ble Det gamle testamentet avdanket da Det nye testamentet kom? Svaret er både et «ja» og et «nei».

Bibelen vår er delt i to tydelige deler, Det gamle og Det nye testamentet (GT og NT). Hvordan er egentlig forholdet mellom disse? Er det slik at GT ble avdanket og avleggs da NT ble skrevet?

Svaret på det spørsmålet innebærer både et «ja» og et «nei». Til en viss grad er GT «avdanket». Dette står det ganske mye om i Hebreerbrevet. Det brevet begynner med å slå fast at Gud i gammel tid talte gjennom profetene, men at nå «i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,2). Gjennom store deler av brevet understreker forfatteren at løftene, budskapet og ordningene som har kommet i og med Jesus, er uendelig mye bedre enn det gamle (Hebr 7,18). Så på sett og vis tilfører NT noe nytt, som gjør GT «overflødig».

«…Jesus er lyskasteren som tilfører det nødvendige lyset for å kunne forstå GT skikkelig…»

Når det er sagt, er det også viktig å understreke at det er en dyp og tydelig sammenheng mellom GT og NT. Både Jesus og apostlene hadde GT som sin Bibel. Det er GT som er kilden de øser av og de siterer GT igjen og igjen. Dette ser vi gjennom hele NT.

Samtidig har de fått en ny tolkningsnøkkel. Dersom vi går gjennom stedene der NT siterer GT, finner vi at GT konsekvent blir forstått i lys av Jesus. Han er oppfyllelsenav alt som GT peker fram mot. Derfor er Jesus tolkningsnøkkelen. Jesus er på mange måter lyskasteren som tilfører det nødvendige lyset for å kunne forstå GT skikkelig.

«…Jesus er konklusjonen. Han binder GT og NT sammen…»

Jeg pleier ofte å si at GT er en bok som roper etter en konklusjon. Gjennom hele GT leser vi store og herlige løfter om hvordan Gud en gang skal gripe inn, frelse folket sitt og gjenopprette den herlige tilstanden som fantes i Edens hage, før syndefallet. I Jesaja 65,17står det til og med at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord.

En gjennomlesning av GT viser nokså tydelig at disse løftene ikke er oppfylt. Det mangler noe. Hvor er konklusjonen? Den opplevelsen av GT hadde også menneskene som levde på Jesu tid. Mange gikk og ventet på at Gud skulle oppfylle løftene sine. I Luk 2,36-38 leser vi om en kvinne som fikk møte det lille Jesus-barnet i templet. Hun forstod at det var noe spesielt med ham, og dette fortalte hun til «alle som ventet på frihet for Jerusalem» (Luk 2,38). Det var med andre ord mange mennesker som hadde denne forventningen. De følte at GT manglet konklusjonen. Det må skje noe mer!

Jesus er konklusjonen. Han binder GT og NT sammen. Derfor var det godt sagt av kirkelederen Augustin(354-430) da han sa: «NT ligger skjult i GT; GT er åpenbaret i NT».

Foto: BigD på flickr.com

Sett sentrum i sentrum

Publisert: 06/09/2012 av FIH i Bibel, Fjellhaug, misjon, Misjonær, teologi

Av: Egil Sjaastad

oldcar

Pinsedag er kalt de merkelige fenomeners dag. En sterk lyd kunne høres. Flammer kunne ses over disiplenes hoder. De talte språk som de selv ikke forsto. En av dem, fiskeren Peter, sto fram med en ufattelig myndighet og holdt en tale på sparket. Merkelige greier.

“…en sterke lyd kunne høres og flammer kunne ses…”

Men hva var det store tema denne spesielle dagen? Ingen tilhører var i tvil: “De taler om Guds store gjerninger” (Apg 2:11). Hvis pinsedagens friluftsmøte skulle ha blitt avertert, ville de ha skrevet i annonsen: Tema: “Guds store gjerninger”.

 

Ett dominerende tyngdepunkt

Kristen forkynnelse har nemlig ett dominerende tyngdepunkt: Guds store frelsesgjerninger.

Men hva med alt vi skal gjøre og ikke gjøre, være og ikke være? Hva med Åndens virkninger i fellesskapet vårt? Hva med relasjonene oss imellom? Hva med konfliktløsninger? Hva med holdningene våre til store etiske tema?

“…men hva med alt vi skal gjøre og ikke gjøre, være og ikke være…”

Jo, da. Alt dette hører med. Men tyngdepunktet er – og skal være – selve evangeliet. Det skal tilhørerne merke så tydelig at de sier: Vi går på møter for å høre om Guds store gjerninger.

Evangeliet

Evangeliet handler om det Gud har gjort. Nærmere bestemt: Det Han har gjort gjennom Jesus. Evangeliet er altså beretningen om kjensgjerninger – med tilføyelsen: For dere! Når disse kjensgjerningene forkynnes, kommer Jesus selv. Han gir seg selv til oss med alt det han er og har. Det blir vårt. Han tar seg av oss, tilgir oss syndene våre, gir oss rett til å kalles Guds barn, trøster og styrker oss, gir oss håp. Ja, “der tilgivelse for syndene er, der er liv og salighet!” sa reformatorene. Ikke noe mindre.

Evangeliet skal ropes ut. Med hjertets jubel! Fra prekestoler. I andakter. I vitnesbyrd. I den kristne sangen. Når vi samtaler med ikke-kristne. “Glem ikke alle hans velgjerninger!” sa David (Salme 103:2) Nettopp!

“…evangeliet skal ropes ut med hjertes jubel…”

Noen år etter den første pinsedagen skrev Peter to brev – med mange utfordringer. Vi skal forsvare kristendommen, sier han. Vi skal formane hverandre. Vi skal stå fast og holde ut i trengsel, osv. Men merk hva han regner som alle kristnes hovedsak: Å forkynne Guds store gjerninger, han som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys(1Pet 2:9).

Sett sentrum i sentrum!

Det eneste som holder

Kristus ble menneske for vår skyld, han levde, døde og oppsto for vår skyld, han ble opphøyet til Guds høyre hånd og er Herre over alle makter – for vår skyld. Og han er vår forsvarer for Guds domstol – helt til han kommer igjen. Det er evangeliet. Det trenger jeg å høre når jeg merker “lysten til det onde i mitt hjerte”. Det trenger jeg å høre når mitt eget byggverk slår sprekker. Det er det eneste jeg kan dø på. Detholder. Og bare det.

Foto: Ola Gjethammer

Av: Arne Helge Teigen

Fr. Stephen, MSC - Likesom Faderen har sendt meg sender jeg dere

På samme måte som Jesus ble sendt til verden, blir også vi som tror sendt. Likheten handler særlig om en sak, nemlig forliket mellom Gud og mennesker. Jesus ble sendt for å ta på seg alt som måtte gjøres for å opprette forliket. Vi sendes for å innby mennesker til å ta imot forliket Gud har gjort ferdig gjennom Jesus. 2. Kor 5. 20.

Hvordan skal vi gå frem for å gjøre dette? Svaret er enkelt. Vi skal fortelle mennesker om det Jesus har gjort. Når mennesker hører om Jesus kommer de til tro på ham. Det store problemet for mange er at de ikke har hørt om Jesus, og derfor lever uten Gud og uten håp i verden Ef. 4. 12.

“…vi skal fortelle mennesker om det Jesus har gjort…”

Det blir sagt at ca. 6500 av jordens 14000 folkeslag ennå ikke er nådd med evangeliet. Det dreier seg om folkegrupper i avsidesliggende områder, folk i land der kristen virksomhet er forbudt osv. I tillegg kommer alle de som lever der det har vært drevet kristen virksomhet og misjon i flere år. Her treffer man stadig på mennesker som ikke har fått innsikt i frelsen. Ja, dette skjer også i Norge. Mange også i kristne miljøer er ganske ukjent med hva Jesus har gjort for dem. Jesus sender oss inn i verden for å vitne om hans frelse. Dette er misjonens hovedoppgave. Samtidig er kristne også sendt for å gjøre gode gjerninger. Misjonen omfatter derfor også arbeid som sikter på å hjelpe enkeltmennesker i nød. Dette er en nødvendig følge av Jesu ord om at troen følges av gode gjerninger.

“…6500 av jordens 14000 er ennå ikke nådd med evangeliet sies det…”

Mennesker som følger Jesus, kan komme til å skille seg ut. Noen blir for eksempel møtt med skuldertrekk når de sier at de ikke vil leve sammen på uforpliktende måte i et samboerskap. Som kristne er vi likevel kalt til å ta valg i samsvar med Guds ord. Det hører med til det å være sendt av Jesus. De som tar disse valgene vil oppleve velsignelse av det.

Det merkelige er at et liv som bestemmes av Guds ord gir anledning til å vitne om Jesus. Folk spør jo hvorfor man velger å leve som man gjør. Da kan man ikke svare uten å vise til sin tro på Jesus. Slik virker vitnesbyrd og liv sammen. Noen blir misjonærer og reiser til andre land for å vitne om Jesus. De fleste kristne er imidlertid utsendinger til dem de omgås til daglig, på arbeidsplass, skole og studiested. Det er ikke mulig for oss å si hva som betyr mest. Det som er viktig er å være bevisst på at en er utsending for Jesus der man er.

Foto: Fr. Stephen, MSC på Flickr

Gud sendte Jesus

Publisert: 25/06/2012 av FIH i Bibel, Fjellhaug, misjon, Misjonær, teologi

Av: Arne Helge Teigen

Leonard John Matthews - Gud sendte Jesus

Hva vil det si?

Dette kan vi ikke forstå uten å si litt om treenighetslæren, skapelsen og syndefallet. Gud er en. Samtidig er han tre personer. Disse personene eksisterer i et evig gjensidig kjærlighetsforhold. Slik er Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd.

En gang skapte Gud verden og menneskene. Guds plan var at også de skulle leve i fellesskap med ham. Men – de to første menneskene gjorde opprør mot Gud. De ødela forholdet til ham, både for seg selv, og hele menneskeheten. Som følge av dette ble alle mennesker lagt inn under syndens makt og Guds dom.

«Gud tok på seg å være menneske, samtidig som han fortsatte å være Gud»

Den personen iGud som kalles Sønnen, er satt til å dømme menneskeheten på den siste dag. Samtidig sier Bibelen at nettopp han ble sendt for å frelse oss fra dommen. Gud tok på seg å være menneske, samtidig som han fortsatte å være Gud. Han fikk navnet Jesus, som betyr frelser. Slik sendte Gud seg selv til verden.

Bibelen sier at Gud forlikte verden med seg selv ved Jesus Kristus. (2. Kor 5. 19). Et forlik mellom mennesker opprettes ved at stridende parter møtes og kommer frem til en løsning der begge gir etter. Da Gud forlikte seg med verden, gikk det annerledes for seg. Gud tok på seg å opprette forlik, uten å trekke oss inn som motpart i saken. I stedet ble det en annen ordning. Da forliket skulle opprettes, møtte Jesus Guds Sønn som vår representant. Da fant et underlig møte sted i den treenige Gud. Da tok Jesus Guds Sønn på seg å gjøre opp alt det du skylder. Han tok på seg straffen for dine synder, og døde på korset i stedet for deg under Guds dom. Da ble det opprettet fullkomment forlik, ikke bare mellom deg og Gud, men også mellom Gud og alle mennesker.

«Forliket er opprettet, men ikke alle mennesker har fått del i det»

Når Gud hargjort alt dette, er det bare en ting å si til deg: Det du har gjort mot Gud, kan du legge bak deg. La deg forlike med Gud! Siden Jesus har gjort opp for deg, skal du få leve sammen med ham uten å tenke på at skylder noe. I stedet kan du la dine tanker fylles av noe annet. Forliket er opprettet, men ikke alle mennesker har fått del i det. Saken er nemlig at alle må tre inn i det som enkeltpersoner ved å ta imot Jesus Kristus i tro.

Hvordan kan noenta imot forliket dersom de ikke får høre om det? Svaret er gitt i Bibelen. Jesus sender oss som tror på ham for å innby mennesker til å ta imot. Vi skal si noe mer om hva dette innebærer i neste leksjon.

Foto: Leonard John Matthews

Av: Frank Ole Thoresen

FreeWine . norges mørke historie

I mange land i verden er det forbudt å drive kristen misjon. I mange muslimske land er det til og med forbudt ved lov å forlate islam. Det syntes vi er uhørt! I følge artikkel 18 i den internasjonale menneskerettighetskonvensjonen understrekes det at alle mennesker har rett til å velge egen religion, og både offentlig og privat å uttrykke troen overfor andre. Hvordan ser så den norske historie ut på dette området?

Allerede før grunnloven ble vedtatt i 1814 var det en rådende tanke i Norge at den luthersk kristne enhetskulturen skulle beskyttes. De som utfordret denne enheten kunne risikere å bli bekjempet med makt. Hans Nielsen Hauge er et eksempel på det. Hauges brudd på konventikkelplakaten utgjorde slik sett en trussel. Grunnloven hadde religiøst sett en uniformerende funksjon. Grunnloven skulle med andre ord verne om den luthersk kristne enhetskulturen. Dette fikk ulike utslag. Jødene var for eksempel nektet adgang til riket frem til 1851, og Jesuitter skulle i følge grunnloven “ikke tåles” i Norge. Denne loven sto ved lag frem til 1956.

“…allerede før grunnloven ble vedtatt i 1814 var det en rådende tanke i Norge at den luthersk kristne enhetskulturen skulle beskyttes…”

Trolig fryktet man særlig aggressiv jesuittisk misjonsvirksomhet og politisk “undergrunns virksomhet”. Når loven ble opphevet i 1956 var det sterke røster blant kristne i Norge som argumenterte mot en slik endring. Kristelig Folkeparti (Krf) stemte for eksempel imot at loven skulle oppheves. Komiteordføreren for Krf, fremførte at jesuittene «fremstod som den romersk-katolske kirkes støt-tropper». Ordenen utgjorde med andre ord en særlig trussel nettopp fordi den var en offensiv misjonsbevegelse. Man var ikke minst engstelig for at den oppvoksende slekt, barn og unge, skulle bli påvirket av jesuittenes propaganda gjennom skolevirksomhet. På den måten kunne ungdommene føres bort fra den rene evangelisk-lutherske lære. Det ble av kristne teologer også argumentert med at jesuittene fremmet en svært tvilsom og løgnaktig etikk og moral. På dette tidspunktet drev norske misjonsorganisasjoner et utstrakt misjonsarbeid i mange land. Ikke minst har misjonsorganisasjonene ofte drevet skoler for barn og unge…

“…Krf stemte for eksempel imot at loven skulle oppheves…”

Det er interessant å registrere at den norske argumentasjonen fra 1950-tallet i betydelig grad korresponderer med argumenter en i dag møter mot kristen misjonsvirksomhet i muslimske land. Det argumenteres gjerne med at kristentroen vil true muslimske enhetskulturer. Kristne vil lokke og lure (evt. kjøpe) ulærde mennesker til konvertering. All virksomhet rettet mot kvinner, barn og ungdom er derfor særlig kontroversielt. Kristen etikk og moral regnes for ødeleggende. Det gjelder ikke minst et slepphendt forhold til alkohol og seksualitet. Ledere i muslimske land har derfor ansvar for å beskytte sin befolkning mot korrumperende vestlig og kristen innflytelse. Den naturlige konsekvens er derfor å forby all virksomhet som sikter mot omvendelse fra islam.

“…det gjelder ikke minst et slepphendt forhold til alkohol og seksualitet…”

Jeg tror vi gjør klokt i å forsøke å forstå den frykten som mange mennesker i muslimske land kan ha mot kristen tro og misjon. Dernest bør vi tenke over hvilke holdninger og fordommer vi selv bærer på i møte med representanter for fremmede religioner og kulturer. Vår historie vitner om at det kan være nødvendig.

Foto: FreeWine på Flickr