Av Egil Sjaastad
Jeg sitter med en e-post foran meg. Den er fra en misjonær. Hun gikk på Fjellhaug bibelskole for noen tiår siden. Hun vil gjerne ha et bilde av et maleri som hang på en lesesal da hun gikk her. Så forteller hun en personlig historie knyttet til dette maleriet. Den startet med at hun hadde fått et godt øye til en student ved misjonsskolen (nå FiH).
Her prøver jeg å leve meg inn i det hun forteller og dele det med dere blogg-lesere (etter tillatelse fra henne det gjelder).
‘Frida’ sniker seg inn døra. I ettermiddag er denne lesesalen helt tom. Hun ser seg litt omkring. Der. Ja, der er plassen han pleier å sitte på. Idag reiste misjonsstudentene på turné. Og han er med. Han synger i koret.
Underlig å være her. Hun ser på bøkene hans. Ja, hun synes hun ser ham for seg. Pulsen øker.
Avstandsforelsket. Det er det jeg er. Kan like gjerne si det rett ut til meg selv. Avstandsforelsket. Selv da når jeg var helt nær ham ute på plassen. Da vi pratet sammen ved frokosten i dag morges før han reiste. Da jeg prøvde å fange blikket hans i hallen.
Tro om vi noen gang kommer til å bli sammen?
Egentlig er jeg en nøktern type. Jeg dagdrømmer ikke. I alle fall ikke når lærerne underviser. Jeg er tilstede i timene. Får med meg den røde tråden. Det gjorde jeg også under fellestimen i auditoriet i dag. En tilreisende taler leste fra Salmenes bok. «Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.» (Salme 139:5). Han la spesiell vekt på det siste uttrykket. Guds hånd er lagt på oss. En hånd som vil oss noe.
Vil Gud jeg skal bli misjonær? Utsending for misjonsfolket? Sammen med ham som nå er på turne? Eller kanskje … akk … uten ham?
‘Frida’ setter seg rett ned på stolen der han pleier å sitte. Vil være her i dette rommet en stund. Reflektere litt over ordene fra fellestimen. Hun legger hodet på hendene over pulten, tenker på ham – og ber.
Etter en stund løfter hun hodet og gløtter opp på veggen. Hva? Hva er det hun ser? Hun våkner til. Et kjempestort maleri. Så rart at hun ikke hadde sett det da hun kom inn! Det ligner på et hun har sett i et bedehus, eller var det i Utsyn?
Hovedpersonen er Jesus. Han har lagt sin hånd rundt skuldrene på en disippel. Akkurat som taleren snakket om i fellestimen. Jesus peker utover mot hvite kornåkrer. «Du har lagt din hånd på meg.» Det er nesten som hun kjenner Jesu hånd på skulderen.
‘Frida’ vet det. Kornåkrene er unådde mennesker. Mennesker som ikke kjenner Jesus. Mennesker som bor på steder dit noen må bli sendt. For dette er misjon: Å krysse noen grenser. Geografiske grenser. Etniske grenser. Språklige grenser. Sosiale grenser. Kulturgrenser.
Inntrykket fra maleriet fester seg. Blir med henne ut av lesesalen. Blir med opp på internatrommet. Dukker stadig opp for hennes indre øye.
Opplevelsen blir en bekreftelse. Den bekrefter noe hun har kjent på over lengre tid: At kanskje Jesus vil bruke henne som misjonær.
……
Flere tiår er gått. ‘Frida’ ble en utsending. Dro til fjerne himmelstrøk. Krysset en språkgrense. En geografisk grense. En kulturgrense. Avstandsforelskelsen fra bibelskolen er borte. Men budskapet fra maleriet på lesesalen er ikke borte. Jesu hånd er fortsatt over skulderen. Den hjelper henne å krysse den viktigste grensen – den som må krysses stadig vekk, selv når alle andre grenser er krysset: Grensen inn til enkeltmennesker. Den grensen trer hun over med varsomhet. Men med det gladeste budskap verden kjenner.
….
For meg ble ‘Fridas’ historie en kommentar til bibelordet nedenfor. Det er et bibelord som fortsatt leses, grunnes på og blir nærgående her ved FiH.
«Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen» (Joh 4:35-36).
Foto: Flickr:Rainer Schütz , Flickr:jade2k
Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License
"På sporet av sannhet" 