Av Egil Sjaastad

En smerte

«No», sto det i facebookmeldingen. «Nei.» Det var et ærlig svar fra en ungdom et sted i verden. Jeg hadde ventet et annet svar på spørsmålet – og ble ‘satt ut’ noen minutter. Vedkommende hadde vært aktiv, men nå var visst troen parkert. Livet gikk videre uten.

Jeg kjente på en smerte. Den samme smerten ‘hørte’ jeg under jubilantstevnet i sommer. Jubilanter fra bibelskolen satt og så på en gammel billedguide. En av dem pekte – og sa stille: «Hun er visst ikke med lenger».

Mange foreldre og besteforeldre kjenner den samme smerten. Den dukker opp i bønnene deres for barn og barnebarn. Av og til også i fortrolige samtaler.

  «Fuglene kom og åt det opp»

Følgende scenario er kjent langs alle landeveier: Fugler ved veikanten. De leter med stor iver og iler raskt fra sted til sted. Hele kroppen er i beredskap. Med nebbet snapper de kjapt det de kan finne. De er ute etter mat for seg selv eller for unger i et reir.

food-sea-flying-ocean

Jesus hadde også registrert også dette scenariet. I såmannslignelsens bildebruk dukker det opp. Der er poenget å skildre noe tragisk. Fuglene er bilde på djevelen. Djevelens innerste ønske er at Guds ord skal ‘mislykkes’. Det var derfor Luther engang sa at uttrykket «og fuglene kom og åt det opp» (Matt 13:4) er det tristeste i hele Bibelen. Luther var selv en såmann som sådde evangeliet i skrift og tale. Mange lyttet og leste. Men noen ganger stanset det der. Da kjente han smerten fra såmannslignelsen – og smerten i apostelordene i 2 Kor 4:4: «For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn …»

Forskning på frafall

Ved FiH driver flere lærere med ulike forskningsprosjekter. Forskningen har noen tydelige idealer, bl.a. skal en kunne dokumentere sine funn eller påstander. Innen fagområdet PT (Praktisk Teologi) drives det – riktignok bare sporadisk – forskning på fenomenet frafall fra troen. Her avtegner at kompleks bilde seg, for frafalnes livs- og troshistorie er forskjellig:

  • Noen er brente barn som skyr ilden. Det har vi lest litt om i sommer. De har opplevd noe i kristenmiljøet som har virket ødeleggende. I verste fall vendte de troen ryggen.
  • Noen kom under innflytelse av «tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud» (2 Kor 10:5). I vår kultur er disse nokså sterke. Ny-ateistiske strømdrag er nærgående, ikke minst blant studenter. Deres vitenskapsidealer vender tommelen ned for en skapertro. I kjølvannet finnes en innflytelsesrik sekulær humanisme. Den omfavner nestekjærlighetsbudet, men argumenterer overlegent mot Bibelens skaperordninger. Denne humanismen har nå en sterk påvirkningskraft.
  • Noen fikk ikke oppbacking hjemme. Eller de begynte å føle seg sære. Det kostet etter hvert for mye å bekjenne troen, de ble stående alene.
  • Noen ble kvalt. Kvalt av «bekymringer og rikdom og livets lyst» (Luk 8:14) slik Jesus sier. De spirene som engang vokste fram i hjertene, ble kvalt av andre vekster.
  • Noen ga etter for fristelser til synd og ble snørt inn i et nett av selvforsvar.

Forskningen på slike tema foregår gjerne i ‘dialog med’ ulike fagområder som idehistorie, kulturkunnskap, religionspsykologi, sosialantropologi, pedagogikk mm. Denne typen forskning er verdifull. Men den kan ikke dokumentere hele bildet.

Åndskamp

Der er nemlig noe her som unndrar seg ordinær forskning. Ifølge Jesus og såmannslignelsen er dette ‘noe’ likevel reelt nok: Djevelen og hans virksomhet. Han er en ond personlig makt med innflytelse både på tidsånden og menneskehjertene. Han kan bare utfordres ved åndelige ‘våpen’. Åndskamp er derfor mer enn akademisk arbeid. Åndskamp er

  • både en saklig og avslørende dialog med idéer som undergraver troen
  • og en kamp med Åndens sverd, Guds Ord. Guds bud og Guds evangelium skal proklameres og bevitnes i møte med – og omsorg for – det enkelte menneske (Heb 4:12; Ef 6:19).

I teologien skal det akademiske arbeidet og forkynnelsen gå hånd i hånd – i tro på og bønn til Ham som er ved Guds høyre hånd, over alle usynlige makter. Slik tenkte Paulus (2 Kor 10:4-6) Slik tenkte Stefanus (Apg 6: 10). Slik har sanne reformatorer og misjonsledere alltid tenkt.

Matnyttig teologi og inderlig bønn

Facebook-meldingens «No» ble en tankevekker for meg: Vi trenger matnyttig teologi. Og vi trenger levende kristne i vedholdende og ydmyk bønn om at Jesus må komme nær og skape liv av døde. «… og fuglene kom og åt det opp» er en virkelig smerte for enhver Guds ‘såmann’.  Men smerten skal ikke få lamme oss, men drive oss til ham som kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger (1 Joh 3:8).

 

Mer enn en fjellgud

Posted: 27/06/2016 by FIH in Uncategorized

Ved: Sverre Bøe

Som kristne tror vi på «Gud fader, den Allmektige, himmelens og jordens skaper». Likevel er det stadig en fristelse for oss å begrense Gud til visse områder av livet, eller til bestemte tidspunkt i løpet av uken, eller til noen spesielle stemninger.

1024px-Luca_Rossetti_Trinità_Chiesa_San_Gaudenzio_Ivrea.jpg

 

Krig

En fortelling fra Det gamle testamentet setter ord på slike forsøk på å avgrense Gud på merkelige måter. Det hele fortelles i 1 Kongebok kapittel 20.

Som så ofte ellers handler det om krig. Denne gangen gjelder det de stadige krigene som syrerne prøvde seg på mot Israel. Dette er på den tiden da kong Akab regjerte, han med den fryktelige kona, dronning Jesabel. Det er også tiden for profetene Elia og Elisja, men de navngis ikke i denne fortellingen.

Krigsråd

Etter et sviende og overraskende nederlag måtte syrerkongen holde krigsråd. Der kom noen opp med følgende forklaring: «Deres guder (=Israels Gud) er fjellguder, derfor vant de over oss. La oss heller kjempe mot dem på sletten, for da vinner vi sikkert over dem» (v.23).

De tenkte seg altså at hvert land har sine guder, og kanskje er det også ulike guder for ulike steder, ulike terreng eller ulike årstider. Slik kan hedenskap arte seg.

Ny krig

Dermed var slagplanen lagt for neste slag, for neste krig. Det skjer et års tid senere. For Det gamle testamentet forklarer tørt hvor brutal samtiden var: «Året etter, ved den tid kongene pleier å dra ut i krig» (f.eks. 2 Sam 11,1).

«Året etter mønstret Benhadad syrerne og dro fram til Afek for å kjempe mot Israel», forteller 1 Kongebok, og fortsetter: «Også Israels barn ble mønstret. De fikk utstyret sitt og dro ut imot dem. Israels barn leiret seg midt imot dem som to små geiteflokker, mens syrerne fylte landet», (v.27).

Profetens budskap

I denne situasjonen bruker Gud sin profet for å lære både syrere og israelitter en viktig sak. I Bibelens ordlyd heter det slik:

«Da trådte Guds mann fram og sa til Israels konge: Så sier Herren: ‘Fordi syrerne har sagt: Herren er en fjellgud og ikke en dalgud’, så vil jeg gi hele denne store mengden i din hånd, og dere skal kjenne at jeg er Herren «, (1 Kong 20,27-28).

Og slik gikk det. Israel vant krigen. For Gud er ikke herre bare over dal og fjell. Han er universell.

Teksten legger også til noe som kan korrigere vårt bilde av de brutale krigene Israel stadig måtte kjempe:

Da syrerne så de tapte, øynet de håp om en mild behandling, «vi har hørt at kongene av Israels hus er milde konger» (v.31). Derfor bad de om mild «straff», og det fikk de.

Mange av oss er glad for slekt og opphav et sted i de norske fjell eller daler, for min del i Gudbrandsdalen. Men Gud er ikke bare en fjellgud eller en dalgud. Han er også Gud i byen, på fabrikker eller i universiteter.

Foto: Wikipedia Commons: Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Har Fjellhaug forandret seg?

Posted: 02/06/2016 by FIH in Uncategorized

Av Sverre Bøe

Noen spør med forventning, andre av bekymring: Har Fjellhaug forandret seg? Uansett bakgrunn er dette helt klart det spørsmålet jeg oftest møter når jeg er rundt på møter – eller når jeg treffer tidligere studenter.

1986 Bøe Fjh.jpg

Nye hus og nye rammer

På noen måter er det lett å svare: Fjellhaug forandret seg mye da Studenthjemmet og rekkehusene ble bygd for 50 år siden. Og da Hovedbygget kom i 1981 fikk studentene nye hybler, nye klasserom og nytt kjøkken/matsal. Siden har bygningene vært de samme.

Og, ja: Fjellhaug forandret seg da Misjonsskolen ble høyskole på 90-tallet. Også overgangen fra 3-måneders bibelskole til helårskurs forandret mye. Og nå bor de fleste høyskolestudentene utenfor Fjellhaug; før var nesten alle måltider felles.

Nye studenter og nye lærere

Studentene – har de forandret seg? Ja, og nei. Fortsatt kommer veldig mange fra NLMs arbeid og skoler. Men ikke alle har tenkt så mye på misjon, heller ikke av dem som går på høyskolen, det vi før kalte Misjonsskolen. Mange vil være «misjonærer» i Norge.

Hva med lærerne? Gamle «høvdinger» som Øivind Andersen, Vågen og Bjerkrheim preger ikke lenger miljøet. Men kanskje vil noen siden kalle Sjaastad og Grandhagen for høvdinger?

Bibel og misjon

Samtidig er det lett å finne sammenheng og kontinuitet. Fortsatt er det to søyler som bærer Fjellhaug: Bibel og misjon. Timeplaner og fagplaner ligner forbausende mye fra tiår til tiår. Misjonærbesøk suppleres stadig mer av studiereiser til nettopp misjonsfeltene; i perioder kan Fjellhaug ligne en avgangshall eller et reisebyrå! Men overgangen fra lysbilder til prosjektor er liten, for det er nye «gamle» sannheter om unge kristne som møter annen tro.

Mine tretti Fjellhaugår

I disse dager er det 30 år siden jeg begynte som ung lærer på Fjellhaug – et lite jubileum for min del helt personlig. På kontorveggen har jeg hengende et utklipp fra Utsyn fra 1986. Frimodig fortalte jeg at min visjon som lærer var å «åpne Bibelens 1350 sider».

Nå har jeg hatt ca 7000 arbeidsdager her – og enda flere forelesninger, bibeltimer og taler. Jeg er redd jeg ikke har vært innom absolutt alle de 1350 sidene. Men fortsatt er det mitt store mål å bære frem det Bibelen kaller «hele Guds råd» (Apg 20,27).

Utsyn spurte for 30 år siden hvor lenge jeg tenkte å bli. «Jeg blir pensjonist i 2025», svarte jeg freidig. Oftere enn før spør jeg meg om kanskje dette kan ha vært siste skoleår eller siste forelesning. Hva fikk jeg sagt? Hva forsømte jeg?

Samme bibelsyn

Noe som ikke har forandret seg er bibelsynet mitt. Jeg kjenner samme glede og trygghet i møte med Guds eget ord. Og som før kjemper jeg videre med krevende bibelvers jeg ennå ikke forstår. Men denne «troens gode strid» får jeg kjempe sammen med kolleger og studenter jeg verdsetter mer for hver dag.

Åpne bibler – og hjerter som er åpne for Guds kall: Det er Fjellhaug. Fortsatt.

Av: Egil Sjaastad

«Teltmøter. Agder. Wilmore Gundersen.» Det var noen av stikkordene i ‘bestillingen’.

204079602_9a47942d5f_b

Ordene kvernet i hodet. Jeg? En uerfaren teologistudent? Hovedtaler annenhver kveld? Møter sammen med vekkelsespredikanten Gundersen?

Ja, skrev jeg. «Jeg svarer ja.» Dermed var den sommerferien avklart.

Mai-dagene var solfylte, men stressende. Gresk grammatikk krevde konsentrasjon. En gryende forelskelse ble parkert. Tanken på teltmøtene streifet meg bare sporadisk. Men etter eksamen kom den igjen. Med kraft. Da skjedde noe viktig. En venn anbefalte meg Rosenius’ Skrifter i samling. «Du må lese skikkelig oppbyggelseslitteratur,» sa han.

Snart satt jeg over Rosenius-bøkene. De forskjellige kapitlene ga meg stadig noen aha-opplevelser. Jeg kjente forresten igjen klangen i budskapet fra barndommens emissærer (omreisende predikanter) i Trøndelag. Nå fant den fornyet klangbunn. Rosenius førte meg inn i en verden av alvor og glede. Skildringene av menneskehjertet var gjenkjennbare. Jeg hadde vært en kristen i hele oppveksten, men ofte kjent en uro. Det var så mye selvopptatt og urent som romsterte på innersiden. Ja, både «tanker, ord og gjerninger» var infisert. Men … dette beskrev jo Rosenius. Han kjempet visst med det selv!

Først og fremt lærte jeg hva evangeliet er. Evangeliet krever ikke noe. Her er ikke noe Du må … eller Du burde … Evangeliet handler om noe som en annen har gjort. Noe som holder mål. Og som er tiltenkt meg.

Rosenius hadde sitt ståsted i den lutherske skjelningen mellom lov og evangelium. Han lærte meg at alt som krever noe av meg, som formaner til mer bønn og hengivelse, som anklager meg for forsømmelser og urenhet, som avkler meg all falsk åndelighet … det er loven. En forkynner skal slippe loven løs. Men det glade budskapet, evangeliet, skal være selve pulsslaget.

Jeg lot meg engasjere. Mitt forsett ble: Jeg vil framfor alt forkynne Kristus! Hvem han er. Hva han har gjort. Det sitter alltid noen som kjenner på syndigheten, kjødet, skuffelsene over seg selv. Jeg vil løfte fram hans ufattelige kjærlighet for dem. Hans visdom. Hans kraft.

Og jeg må ikke nøye meg med en fortellende framstilling. Budskapet skal adresseres. Kristi frelsende gjerninger skal tilsies. Ordet om Jesus er et nådemiddel. Gud vil bruke meg til å dele ut nåden. Da må jeg forkynne den så fri den er – knyttet til påskebegivenhetene. Hverdagsmennesker som sliter med å få det til, skal få hvile i hva Han har fått til for dem. Dette må de få se i lys av Guds ord. Han døde og oppsto «for våre synder etter skriftene» (1 Kor 15:3-6).

Jeg bladde i sangboken. Etter hvert oppdaget jeg: Sangforfattere som var preget av denne skjelningen mellom lov og evangelium, formidlet sånn en glede! «O Jesus åpne du mitt øye, så jeg kan se hvor rik jeg er!» «Er det sant at Jesus er min broder …!» «Kor stort, min Gud, at eg ditt barn får vera.» «Engstede hjerte, opp av din smerte, glemmer du aldeles bort hva du har?» «Å kor rik eg er, eg har Jesus!» Tryggheten i det å være Guds barn, frikjent fra alle synder og anklager, er en annen side av samme sak. Det ga rosenianeren Lina Sandell ofte uttrykk for: «Blott en dag, et ögonblick i sänder, vilken trøst …»

De første talene mine var visst famlende. Men jeg hadde noe på hjertet. Sentrale bibeltekster hadde åpnet seg for meg. Jeg konfererte underveis med teologiske fagbøker. Det gjorde også Rosenius i sin tid. Å arbeide med faglige problemstillinger er viktig. Men noen ganger tok jeg med meg litt for mye av den slags på talerstolen. Jeg bommet. En kan ikke bruke uttrykket «senkrecht von oben» på et teltmøte! Å vurdere egne taler er forresten ikke lett. Men ett er sikkert: Rosenius hadde blankpusset noen skatter for meg. Og en og annen tilhører merket det.

Carl_Olof_Rosenius_2

I år er det 200 år siden Rosenius ble født. Han var et barn av det såkalte Luther-leseriet, eller ny-leseriet, i Nord-Sverige. Til Norge kom de rosenianske impulsene for alvor etter hans død i 1868. Hans sjelesorg og utleggelser kom til å prege flere generasjoner av lekpredikanter og prester – via stadige nyopptrykk av bøker. Sangforfattere sang budskapet inn i hjertene. Mange kristne leste eller hørte og fikk aha-opplevelser ala dem jeg fikk i 1972.

Ble de ensidige? Kanskje noen av dem. Men i år, 200 år etter Rosenius’ fødsel (og 44 år etter teltmøtene!), tenker jeg med takk på hva denne norrlendingen fikk bety. Han satte dype spor også i norsk kristenliv, blant annet her på Fjellhaug. Det er ikke uten grunn han er kalt Nordens evangelist.

 

Foto: Flickr:Shirley Buxton , Wikipedia Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Flyktningleir på Fjellhaug?

Posted: 28/04/2016 by FIH in Uncategorized

Av Sverre Bøe

Eller litt om å «tilki og klemme» sine fiender

Et stort skoleområde som Fjellhaug kan brukes til mangt. Under Den andre verdenskrig var Fjellhaug ofte i nazistenes søkelys. Han som var rektor på Fjellhaug, Enok Osnes, oppsummerte det slik da krigen så vidt var over:

  • Politiet tenkte på å ta Fjellhaug til politistasjon
  • (Nazi-)myndighetene tenkte på å overta Fjellhaug til innkvartering
  • Reichskommisariat vurderte å overta Fjellhaug
  • Tysk sanitet og marine tenkte på å ta Fjellhaug til kontorer, kanskje også for tyske offiserer
  • Hirden overveide å ta Fjellhaug til skole, men fant det for stort
  • Kirke- og Undervisningsdepartementet vurderte å ta Fjellhaug til lærerskole

Hvorfor det ikke ble stort av noen av disse planene kunne ingen i ettertid helt forstå, men mange over hele landet ba til Gud om at det ikke måtte skje. Misjonen drev både Bibel- og Misjonsskole på Fjellhaug, og dessuten hadde en både Handelsskole (snart flyttet til Drottningborg) og Folkehøgskole (flyttet i 1945 til Hurdal) på Fjellhaug.

Røde Kors og flytkninger nordfra

I stedet ble Fjellhaug overlatt til Røde Kors, som brukte Fjellhaug som en slags «flyktningeleir» for folk fra Finnmark og Nord-Troms som ble evakuert da russerne gikk inn og tok tilbake områder i nord fra tyskerne.

Røde Kors hadde hånd om Fjellhaug også en periode etter krigen, så ordinær misjonsskole kom ikke i gang igjen før i 1946. Totalt var mer enn 2000 flyktninger bosatt på Fjellhaug i en kortere eller lenger periode. Bygningene og hele området ble nokså nedslitt, klaget rektor Osnes i etterkant.

«Tilki og klemme»

Begge foreldrene mine gikk på Fjellhaug under krigen, og fortsatt forteller min gamle mor om folk nordfra som tilførte Fjellhaug slående ord og uttrykk. «Vi må tilgi og glemme!» sa en eldre kvinne når hun ble spurt om all uretten de led. Men på hennes dialekt ble det «Vi må tilki og klemme», for hun skjelnet ikke mellom G og K. Og så huskes hun som en (ufrivillig?) talskvinne for at vi skal tilgi våre fiender like til det å klemme dem!

Men vi må ikke tegne noe glansbilde av flyktningenes situasjon. Rektor Osnes mente at de fleste av disse «hardt prøvede» menneskene hadde båret sin tunge skjebne «med ro og resignasjon».

Så Fjellhaug har – blant meget annet – også vært flyktningleir!

1946 Fj h tilbakeført

Vi tar med her noen bilder og bildeteksten fra «Kineseren» (siden Utsyn) fra 1945.

Slipp gleden løs!

Posted: 20/03/2016 by FIH in Uncategorized

Av: Egil Sjaastad

Verden er full av tragedier. Noen griner imot oss fra TV-skjermen. Andre rammer oss personlig – med sykdom, sorg og angst.

Men midt i tristheten dukker det opp små hverdagsgleder. Ha det ikke for travelt til å gripe dem! De er Guds skapersmil til deg.

Bibelen er ikke fremmed for tragedier. Også den skildrer store tragedier. Bak dem alle aner vi den aller største: Djevelens, syndens og dødens innbrudd i denne verden. Rystende. Angstskapende.

Påskebudskapet er svaret på denne store tragedien. La det ikke gå deg hus forbi. Lytt til bibeltekstene denne påska. Mediter over dem. Da vil Ånden røre ved deg. Involvere deg i den store gleden. For påskeuka begynner med fryd og avslutter med fryd. Palmesøndag og påskedag er gledens dager. De kaster sitt lys også over den stille uka mellom de to søndagene Jesus kalte denne gleden en fullkommen glede (Joh 15:11). Grip den.

5602776104_aa4c05f9cb_z

Palmesøndag

Rop med fryd, din konge kommer!     (Sak 9:9)

Hyll ham høylytt, løft din røst!

La din frykt og mismot fare!

Det er soloppgang i øst.

 

Se, han kommer, uten våpen,

bæres fram på eslets rygg

Ydmyk er han, full av frelse.

Sions datter, du er trygg.

 

Om du tier, da skal stener                   (Luk 19:40)

ære ham og rope ut:

Han er løftenes Messias,

Hosianna, takk skje Gud!

 

Han som ved den dødes grav (Joh 11)

ropte Lasarus, kom ut!

Han går nå sin død i møte,

skal forsone oss med Gud

 

Seirende og for å seire             (Åp 6:2)

rir han inn i byen vår.

Han skal løftes opp på korset,

bringe oss et nådens år.

 

Og fra korset drar han alle                   (Joh 12:32)

til seg ved sitt nådeord.

Ja, det lyder i all verden:

Salig den som på ham tror.

 

Påskedag

Det lyser en angst i øynene

på lamslåtte vaktsoldater:

Han var død, men han lever, han lever.

 

Det sitter en engel på gravens sten

og peker på Jesu linklær:

Han var død, men han lever, han lever.

 

Det hviskes en melding fra gren til gren,

hør, oliventrærne synger:

Han var død, men han lever, han lever.

 

Det formes en tekst på himmelens hvelv

av solgylte morgenskyer:

Han var død, men han lever, han lever.

 

Det sitrer en glede blant kvinnene,

de springer i hast fra graven:

Han var død, men han lever, han lever.

 

Og ekkoet lyder hver påskedag

fra hytter og katedraler:

Han døde for oss, og han lever!

 

 

Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Av: Sverre Bøe

Fjellhaug er et skolesentrum. Mange tusen mennesker har studert på Fjellhaug, noen i tre måneder, mange i ett år, og noen i tre, fire, fem eller seks år. I tillegg har flere tusen bodd på Studenthjemmet i de femti årene vi har hatt det. De første tjue årene bodde det nærmere 200 beboere der til enhver tid, men siden det ble enkeltrom har det vært knapt hundre.

Faktisk har flere hundre mennesker vært ansatt på Fjellhaug i kortere eller lengre perioder, i undervisning, administrasjon, vask, kjøkken eller drift. Mange av disse ansatte har bodd på Fjellhaug med sine familier. Slik får vi et anselig antall mennesker som har studert, arbeidet eller bodd på Fjellhaug gjennom de 102 årene NLM har hatt skoler på Fjellhaug.

Etter snart tretti år som lærer på Fjellhaug har Fjellhaug også preget meg personlig ganske sterkt. Kanskje har jeg holdt ca 5000 forelesninger her, og antall andakter og taler må være mange hundre.

Fjellhaug

Her fant mange en kjæreste

La meg her få trekke frem en annen side: Det er vel kjent at mange unge har funnet sin fremtidige ektefelle på Fjellhaug. Det gjelder også mine foreldre. Pappa gikk på Misjonsskolen i fem lange krigsår, og Mamma gikk både Bibelskolen og Handelsskolen her. Siden bodde de/vi på Fjellhaug to ganger etter endte misjonærperioder.

Så har jeg begynt å telle opp hvor mange av mine søsken og svogere og svigerinner som har gått på Fjellhaug og/eller bodd i Studenthjemmet – og tallet ble høyt. Som lærer har jeg selv fått bo 16 år i rekkehusene, så der har mine fem barn vokst opp.

Jeg forteller ikke dette fordi det er så enestående spesielt. Tvert imot. For når jeg er blitt kjent med svært mange av våre misjonærer og andre misjo-nokså-nære ansatte ser jeg at svært mange har Fjellhaug ganske kraftig vevd inn i sine familiehistorier.

Drivhus?

Som alle andre kristne skole-campus’er kalles også Fjellhaug av og til et drivhus. Det er en risiko for at vi lukker oss for mye inne. Det passer dårlig sammen med misjon.

Samtidig har saken mange andre sider. Det kommer mange studenter til Fjellhaug som virkelig trenger drivhusets beskyttelse – for en tid. Alle som vet noe om plantedrift vet hvor viktig det er å gi planten en trygg start.

Eller utdrivningshus?

Med et ordspill kan vi snu «drivhus» til «utdrivningshus»: Jesus sa virkelig at vi skal be Gud om å «drive» arbeidere ut til hans høst, Matt 9,38 og Luk 10,2.

For NLM har Fjellhaug bidratt til å sosialisere tusener av unge mennesker til misjon, bedehus og til vår bevegelse. Og hjem har blitt skapt der dette har blitt båret videre. Og det er likevel bare en ytterside i forhold til selve hemmeligheten: Guds ord og hans store frelse.

IMG_2349

Foto: Fjellhaug internasjonale Høgskole