Sammen over kulturgrenser

Av Egil Sjaastad

Jeg sitter i samtale med en venn. Vi to er fra helt forskjellige deler av verden. Livsvilkårene i oppveksten var ulike. Sosiale og religiøse forhold var forskjellige. Våre foreldre og besteforeldre hadde helt ulike historier å fortelle. Deres livsrytme, idealer og verdier har satt ulike spor i våre sinn. Livsveiene våre i ungdomsårene ble også forskjellige. Vi har ulike minner om gleder – og traumer.  Vi har forskjellig hudfarge, ulike sosiale nettverk, familiesituasjon, selskapsskikker, fritidssysler. Vi har forskjellig opplevelse av musikk og kunst. Forskjellige drømmer om livet foran oss.

Vi har ulik kulturell bakgrunn og plassering.

…

La meg først hoppe fram til avslutningen av samtalen: Min venn siterer fra Bibelens siste bok:

«Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene» (Åp 7:9).

Noen uttrykk fra denne skildringen løftes fram i samtalen. I himmelen står det en skare der forskjellene er nedgradert – til fordel for ett stort felles tema: Han på tronen og lammet. Og, sier min venn, de er vasket i Jesu blod. Derfor har de like kjortler, og de kjortlene er rene.

Jeg satt et øyeblikk og tenkte på noe jeg nettopp hadde understreket i en andakt: At alle mennesker er skapt med Guds stempel på sin panne (1 Mos 1:26). At alle likevel – pga. synden – har behov for Guds nåde. Og at alle som tror, er like mye tilgitt. Vi er like rene. I Kristus eier vi den rettferdighetsdrakten som kvalifiserer for himmelen.

I dette lys blir forskjellene mellom meg og min venn små. Svært små. Vi er mennesker på Guds jord. Vi er barn i Guds familie – ved troen på Jesus.  Vi har samme status og samme håp.

…

Samtalen vår hadde begynt med et spørsmål fra meg: Hva mener du er viktigst når folk fra ulike kulturer skal skape gode relasjoner til hverandre?

Momentene gikk fram og tilbake. Assosiasjoner og eksempler dukket opp og ble delt oss imellom – slik det skjer en ustrukturert samtale.

Når jeg kom for meg selv, systematiserte jeg momentene:

• Respekt.

All nedlatenhet i språk, blikk og oppførsel blir borte om denne grunnholdningen får dominere. Fordommer legges til side. Kanskje også «Stakkars deg»-holdningen? I alle fall den som har ovenfra og ned-preg. Der det er respekt, er utgangspunktet: Vi bidrar begge. Sammen. På hver vår måte. Du med ditt. Jeg med mitt. Vi betyr noe for hverandre. Denne respekten er et viktig trekk ved sann nestekjærlighet.

• Tid

Å bygge relasjoner tar tid. Tid til felles opplevelser. Tid til matfellesskap. Til samtaler om livet. Om hverdagens utfordringer, om barna, om ting som skjer omkring oss. Samtaler – også om ulikheter, men der en ikke spør for nysgjerrighetens skyld.

• Pålitelighet.

Tillit og vennskap avhenger av pålitelighet. I smått og stort. Å dele noe om traumatiske forhold i livshistorien, er å åpne hjertet. Alle har vi behov for venner som lytter. Men det en hører, skal ikke uten videre brettes ut for andre i nærmiljøet.

Det ble oppsummeringen.

…

Når kristne søsken møtes på tvers av kulturer, kan fellesskapet også bli fellesskap om bønne- og takkeemner. Det var utgangspunktet for de ordene min venn delte fra Åp 7. Da opplever vi her på jorden en forsmak på himmelen. Vi er for Guds og Lammets trone. Som ulike, men vi har en altoverskyggende erfaring felles. Guds nåde i Kristus.

Foto: Flickr: Jan Jespersen : Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License