Sammen over kulturgrenser

Posted: 05/02/2016 by FIH in Uncategorized

Av Egil Sjaastad

Jeg sitter i samtale med en venn. Vi to er fra helt forskjellige deler av verden. Livsvilkårene i oppveksten var ulike. Sosiale og religiøse forhold var forskjellige. Våre foreldre og besteforeldre hadde helt ulike historier å fortelle. Deres livsrytme, idealer og verdier har satt ulike spor i våre sinn. Livsveiene våre i ungdomsårene ble også forskjellige. Vi har ulike minner om gleder – og traumer.  Vi har forskjellig hudfarge, ulike sosiale nettverk, familiesituasjon, selskapsskikker, fritidssysler. Vi har forskjellig opplevelse av musikk og kunst. Forskjellige drømmer om livet foran oss.

Vi har ulik kulturell bakgrunn og plassering.

14339133200_d5875ef95b_o

La meg først hoppe fram til avslutningen av samtalen: Min venn siterer fra Bibelens siste bok:

«Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene» (Åp 7:9).

Noen uttrykk fra denne skildringen løftes fram i samtalen. I himmelen står det en skare der forskjellene er nedgradert – til fordel for ett stort felles tema: Han på tronen og lammet. Og, sier min venn, de er vasket i Jesu blod. Derfor har de like kjortler, og de kjortlene er rene.

Jeg satt et øyeblikk og tenkte på noe jeg nettopp hadde understreket i en andakt: At alle mennesker er skapt med Guds stempel på sin panne (1 Mos 1:26). At alle likevel – pga. synden – har behov for Guds nåde. Og at alle som tror, er like mye tilgitt. Vi er like rene. I Kristus eier vi den rettferdighetsdrakten som kvalifiserer for himmelen.

I dette lys blir forskjellene mellom meg og min venn små. Svært små. Vi er mennesker på Guds jord. Vi er barn i Guds familie – ved troen på Jesus.  Vi har samme status og samme håp.

Samtalen vår hadde begynt med et spørsmål fra meg: Hva mener du er viktigst når folk fra ulike kulturer skal skape gode relasjoner til hverandre?

Momentene gikk fram og tilbake. Assosiasjoner og eksempler dukket opp og ble delt oss imellom – slik det skjer en ustrukturert samtale.

Når jeg kom for meg selv, systematiserte jeg momentene:

  • Respekt.

All nedlatenhet i språk, blikk og oppførsel blir borte om denne grunnholdningen får dominere. Fordommer legges til side. Kanskje også «Stakkars deg»-holdningen? I alle fall den som har ovenfra og ned-preg. Der det er respekt, er utgangspunktet: Vi bidrar begge. Sammen. På hver vår måte. Du med ditt. Jeg med mitt. Vi betyr noe for hverandre. Denne respekten er et viktig trekk ved sann nestekjærlighet.

  • Tid

Å bygge relasjoner tar tid. Tid til felles opplevelser. Tid til matfellesskap. Til samtaler om livet. Om hverdagens utfordringer, om barna, om ting som skjer omkring oss. Samtaler – også om ulikheter, men der en ikke spør for nysgjerrighetens skyld.

  • Pålitelighet.

Tillit og vennskap avhenger av pålitelighet. I smått og stort. Å dele noe om traumatiske forhold i livshistorien, er å åpne hjertet. Alle har vi behov for venner som lytter. Men det en hører, skal ikke uten videre brettes ut for andre i nærmiljøet.

Det ble oppsummeringen.

Når kristne søsken møtes på tvers av kulturer, kan fellesskapet også bli fellesskap om bønne- og takkeemner. Det var utgangspunktet for de ordene min venn delte fra Åp 7. Da opplever vi her på jorden en forsmak på himmelen. Vi er for Guds og Lammets trone. Som ulike, men vi har en altoverskyggende erfaring felles. Guds nåde i Kristus.

Foto: Flickr: Jan Jespersen : Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Verdens farligste ord

Posted: 29/01/2016 by FIH in Uncategorized

Av: Sverre Bøe

Det finnes så mange slags kåringer. Her vil jeg våge meg på en negativ kåring: Hva er verdens farligste ord?

Jeg tror verdens farligste ord er «selvfølgelig».

1677870719_68cc33e387_o

Ta det for gitt?

Tenk deg en jente som kommer hjem og forteller at det gikk bra på matteprøven, «Jeg fikk 6!» Hvis faren hennes svarer tørt, «Selvfølgelig fikk du 6», – da er det grunn til bekymring.

Eller hvis noen tar ektefellens kjærlighet som selvsagt, da er noe blitt veldig feil. Slik er det også om en politiker sier at «Selvsagt er vi for demokrati og menneskerettigheter». Da aner vi at det er noe han tar for gitt, og nå har han noe helt annet på hjertet.

Er Guds tilgivelse selvsagt?

Jeg lærte noe viktig av en klok mann: «Legg merke til hvor folk plasserer ordet ‘selvfølgelig’; det brukes gjerne om noe som ikke betyr veldig mye for dem», (Carl Fr. Wisløff).

Dette synes jeg stadig jeg hører: «Selvfølgelig skal kirken forkynne om synd og nåde, men må vi snart begynne å snakke om miljø og klima!». «Selvfølgelig skal misjon forkynne om Gud og frelsen, men er tiden inne for heller å arbeide med diakoni og bistand!»

Ord i forbifarten?

Jeg glemmer aldri hva den berømte teologen, misjonæren og Nobelprisvinneren Albert Schweitzer skrev om innstiftelsen av nattverden. Ordene om at den nye pakts blod var til syndenes forlatelse var bare «ord som falt i forbifarten», påstod han. Ord i forbifarten? Jo, «selvsagt» var Jesus opptatt av synd, soning og tilgivelse, men Schweitzer ønsket å legge fokus et annet sted. Syndenes forlatelse var tydeligvis blitt noe selvfølgelig, noe som ikke engasjerte så veldig.

Sure storebrødre

Bibelen forteller ofte om hvordan noen gikk i nettopp den fella. Profeten Jona var bare opptatt av sine egne lønns- og arbeidsforhold. At Gud var en «nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn», (Jona 4,2), det visste han godt. Han ramset det bare opp som en tørr læresetning; ordene «falt bare i forbifarten».

Den sure storebroren i Luk 15,25-32 hadde ikke farens hjertelag for den fortapte lillebroren. Fellesskapet hjemme hos far tok han som en selvfølge.

Tapt kjærlighet

Johannes’ Åpenbaring avslørte virkeligheten bak fasadene i sju menigheter. Menigheten i Efesos hadde «alt» i vater, alt unntatt ett punkt: «Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet», (Åp 2,4).

Jeg som skriver dette reiser mye rundt på møter i fritiden. Tenk om jeg en gang kommer hjem fra reise og møter kona mi, gir henne en klem og sier «Jeg er så glad i deg, Heidi!». Tenk deg at hun da skulle svare meg: «Å, blir du aldri ferdig med å mase om at du er glad meg? Akkurat slik sa du forrige helg også, da du kom fra Bergen. Skal du aldri bli ferdig med det maset?»

Guds kjærlighet og tilgivelse til meg må aldri bli selvsagt. Herrens nåde «er ny hver morgen», (Klag 3,23).

Foto: Flickr: Shawn Rossi: Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

 

Av: Sverre Bøe

Ett av de flotteste bibelversene om julen finner vi allerede på side 1 av Det nye testamentet. Engelen som ba Josef ta Maria hjem til seg som kone sa slik: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder», Matt 1,21.

23722185832_11b542c9a2_o

Nytten av å lese feil

Som bibellærer har jeg lært at mange av de best kjente bibelordene lett sklir rett forbi. Vi hører ikke hva det faktisk sies, for ordene er nesten blitt for godt kjent. Da hender det at jeg må legge inn en lesefeil for å våkne.

Derfor hender det at jeg med vilje leser feil og sier slik: «Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra romerne». Da våkner mange. Jeg kan lett lese forvirring og skepsis i mange blikk. For det er jo feil!

Hva er problemet?

Jeg er nokså sikker på at de aller fleste jøder på Jesu tid fort kunne bli enige om hva som var det første og største problemet de hadde, – det var romerne. Da Jesus ble født hadde de allerede okkupert landet deres i to generasjoner.

Overalt hadde de etablert seg. Ikke minst hadde de bygd sin egen borg så nær tempelet i Jerusalem som det overhode var mulig. Og både skatt og toll gikk rett til romerne.

I den grad jødene ventet på noen befrier – en «Messias» – kunne en fort bli enige om hans første oppgave: Få romerne bort! Kast de hedenske okkupantene på sjøen! Befri landet vårt – Guds land, landet der Guds folk skulle styre.

Ingen krigerkonge eller brødkonge

Men Jesus ble ingen umiddelbar militær suksess. Han kastet ikke ut romerne. Han ble ingen krigerkonge. «Mitt rike er ikke av denne verden», sa han, Joh 18,36.

Ikke ble han noen brødkonge heller, selv om mange kom og «ville ta ham med makt for å gjøre ham til konge», Joh 6,15. Han hadde jo mettet flere tusen mennesker med en liten matpakke.

Det største problemet mitt

Jesu oppdrag var et annet. Det var større. Han kom for å frelse sitt folk «fra deres synder». Det forteller oss at vårt største problem, uansett sted og tid og politiske forhold, det er våre synder. For syndene våre skiller oss fra Gud.

Og når Gud rydder opp, så gjør han det skikkelig. Han tar tak i grunnproblemet. Så derfor måtte Gud selv bli menneske.

Løven som er et lam

Vi leser i Johannes’ Åpenbaring kapittel 5 at Jesus kalles med to høyst ulike begreper: Først annonseres Jesus som «løven av Juda stamme», Åp 5,5-6. Så dukker han opp, men da i skikkelsen av «et lam, likesom slaktet».

Poenget er at Løven av Juda stamme er Lammet, det slaktede lam. Han er Guds lam, og han bærer bort verdens synd, Joh 1,29.

Foto: Flickr: LittleGreyCoconut: Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

 

Tidens fylde

Posted: 13/12/2015 by FIH in Uncategorized

TIDENS FYLDE 

Av: Arne Helge Teigen

Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (Galaterbrevet 4: 4 – 5).

6369654031_8fecd78b82_b-2

Denne julen kan vi se tilbake på et år som har vært ondt for mange. Kristne og andre minoritetsgrupper forfølges. Det benyttes barbariske metoder som vi trodde hørte oldtiden til. Den situasjon mange lever i, står i sterkeste kontrast til vår glitrende førjulstid. Likevel, det er ikke få som opplever livet mørkt og vanskelig også midt i vår velstand. Noen, ikke minst barn, gruer seg til julen fordi vanskeligheter i livet oppleves særlig sterkt nettopp da.

Alt dette ser Gud, og han lengter etter å gi mennesker del i et nytt og annet liv. Dette livet gir han, ved og gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Jesus kan komme inn i alle slags livssituasjoner. Dette har han bevist, fordi han første gang kom på det umulige tidspunktet som Bibelen kaller «tidens fylde».

Vi kan kanskje forstå dette litt bedre, dersom vi reflekterer over uttrykket «tidens fylde». Uttrykket handler ikke bare om et tidspunkt. «Fylde» betyr også mangfold. Ordet passer derfor godt, både på den tiden vi lever i, og den tiden som var da Jesus ble født. Vår tid er mangfoldig, fordi den er full av enkeltmennesker som er forskjellige, med hensyn til kulturell bakgrunn, hudfarge, interesser, status – og livssituasjon.

19416621020_f5c2562297_o

Hver eneste en i menneskehetens mangfold er høyt elsket av Gud. Alle har samtidig del i en felles ulykke. Uten Jesus lever alle borte fra Gud. Dypest sett har vi alle syndet mot ham som elsker oss så høyt. Slik er det, fordi synden ikke bare består i krefter som omgir oss. Synden har også makt i våre hjerter, slik at vi tenker og handler i opprør mot Guds gode vilje.

Midt i menneskehetens mangfoldige historie skinner et stort lys som ingen har klart å slukke. Dette lyset er Jesus. Lyset stråler fordi ordet om Jesus ikke lar seg hviske ut. Mange vender seg likevel bort fra lyset. Andre forstår ikke meningen med det. Atter andre forsøker å dekke det til ved å bortforklare det. Enda flere overser det.

Likevel skinner det.

Hva er lyset som stadig skinner i mørket?

Jo, det er budskapet om at Jesus har gjort opp for alle dine synder. Han som er Gud selv, vil ikke annet enn å gi deg fred og tilgivelse for alt som er galt i livet ditt. Dette gjelder deg som aldri har tatt imot ham før, og deg som har levd i troen i mange år. Søk Jesus, takk ham fordi han kom, og fordi han har frelst deg.

 

Foto: Flickr:Waiting For The Word / Ryan Hallock Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Av Egil Sjaastad

Jeg har noe felles med prinsesse Märtha Louise. Jeg er interessert i engler. Nå før jul har jeg faktisk i fire andakter berørt englenes rolle.

For noen år siden ble det stort oppstyr om prinsesse Märthas «engleskole». «Skolen» het Astarte Inspiration. I fjor skiftet de navn til Soulspring – sjelens vår. Der setter de spiritualitet på sakskartet, og troen på engler spiller en viss rolle. Dette er sant for oss, hevder Märtha og de som driver Soulspring.

Hvis Bibelen skulle være med på pensumlisten for Soulspring, ville jeg gjerne hatt et ord med i laget. Jeg ville ha foreslått Lukas 1-2 som ‘orienteringspunkt’. Da måtte Soulsprings ‘pensum’ fullstendig revideres.

I Luk 1-2 møter vi én av englene.

Første gangen presenterte han seg slik: «Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt» (Luk 1:19). Ordet engel – angelos – betyr budbærer. Budbærer fra Gud. Gabriels budskap den første gangen gjaldt døperen Johannes. Han skulle bli unnfanget og født – på merkelig vis. Hele poenget med Johannes var å forberede folket på å ta imot Herren (Jesus). Derfor måtte døperen bli en som helt konkret tok opp temaet synd. Og han måtte være en som – nettopp for syndere – annonserte Herrens komme som frelser.

Presten Sakarja, som fikk dette englebesøket, kunne ikke tro engelens budskap. Da gjorde Gabriel noe vi forestiller oss at en engel ikke skal gjøre: Han gjorde Sakarja stum til barnet var født.

Andre gangen var Gabriels tema Jesu unnfangelse og fødsel. Da brukte han enda større ord enn første gangen. Så store at døperens mor (Elisabeth) senere kalte Maria (Jesu mor) «min Herres mor» (Luk 1:43). For nå skulle Guds evige frelsesplan virkeliggjøres. Guds Messias skulle fødes. Endatil den stumme Sakarja skjønte det etter hvert. Da han fikk igjen stemmen, priste han Gud i sprudlende glede. Jesu komme til jorden er som «soloppgangen», jublet han. Den som tar imot frelseren, får syndene sine tilgitt (Luk 1:77-78). Slik oppfyller Gud sine store løfter fra gammel tid.

Den natten Jesus ble født var igjen en engel virksom. Han åpenbarte seg for gjeterne ute på Betlehemsmarkene. Nå var budskapet fra Gud i hovedsak samlet i tre ord. Tre veldig store ord: Frelser, Kristus og Herren (Luk 2:10). Alle tre beskriver Jesus-barnet i krybba – fra hver sin synsvinkel. Etterpå åpnet himmelen seg og en hærskare av engler viste seg. En slik englesang har ikke lydd her på jorden verken før eller senere. Melodiøs og jublende som et Hallelujakor.

Hva er englenes største glede? Jesus selv berørte dette i en lignelse. Den gjaldt gleden ved å finne noe kjært en hadde mistet: «På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om» (Luk 15:10).

Hva er englenes største oppgave i dag? Hebr 1:14 gir svaret: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?»

Soulspring, sjelens vår, er navnet på den virksomheten Märtha er med på. Det navnet treffer ikke helt – målt med juletekstene. For «soloppgangen fra det høye», «sjelens vår», er knyttet til Bibelens Jesus. Blant englene er Han det store tema. Deres lidenskap er at syndere må vende om og komme til tro på Jesus. Men omsorgen deres slutter ikke der. De vil bidra til at vi som Guds barn vernes mot det onde og når vårt himmelske mål.

Jeg skriver ikke dette bare til Märtha Louise, vår kjære prinsesse. Jeg skriver det til meg selv og alle lesere. Ved å dvele ved Luk 1-2 får vi korrigert vrangforestillinger om englene. Og juleevangeliet om Jesus blir lovsangens store tema for oss, slik det er for englene.6607327979_e19df3b146_o

 

Foto:Flickr:

Nikolaj Potanin Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Bie eller gå?

Posted: 24/11/2015 by FIH in Uncategorized

Av Sverre Bøe

Bie eller gå?»

Det stormer i og rundt Den norske Kirke. Det kan merkes også på Fjellhaug. Etter kirkevalget i høst er det mange som overveier om de fortsatt skal stå som medlemmer i Den norske Kirke. Der jeg ferdes merker jeg en dyp tristhet.

Vi skal ikke her drøfte selve saken. Det er det godt om vi gjør, både grundig og ærlig, på rett tid og sted. Men spørsmålet er ikke nytt, og jeg vil gjerne få vise hvor nyttig det kan være å kjenne litt til kirkens historie.

«De bedrøvede menn»

3485310192_00286a4bf1_m

Jeg har nettopp lest igjen John Rønningens bok De bedrøvede menn. En beretning om Den jarlsbergske frimenighet, Oslo: Gyldendal, 1972. Det er en rett på sak og ærlig utleverende bok om brytninger blant haugianske bønder i indre Vestfold i perioden 1870-1900. Disse brøt etter hvert ut av «Statskirken» (som da virkelig var statens kirke) og etablerte den første norske lutherske frikirken (nå DELK).

Selve tittelen på boken forteller en hel masse. Grunntonen blant disse alvorlige kristne var virkelig «bedrøvet». De så avkristning på mange nivåer i samfunnet, og ikke minst i skolen. De kunne ikke sitte stille og se på at deres egne barn gjennom offentlig skolegang skulle lære noe som de mente undergravde familienes kristne tro.

Hva gjør man så?

Så møttes de til samtaler, ofte og lenge. Det falt mange harde ord, og ganske sikkert falt det enda flere tårer, – bedrøvede tårer. Det store spørsmålet ble om de skulle bli i statskirken eller om de måtte melde seg ut og danne sin egen kirke. For oss i dag høres ikke det spesielt dramatisk ut. Men den gangen var det et veldig radikalt skritt.

Til slutt spisset valget seg i de to ordene: «Bie eller gå?» Å «bie» betyr å vente, med en underklang av både nøling, ettertanke og litt håp. På det avgjørende valgmøtet var det til slutt bare én av de fremmøtte som stemte for å «bie». Så «gikk» man, – bedrøvet.

Ikke alle ordene som ble brukt var like kloke, og den nye frikirken gjorde mye som de også selv i ettertid har beklaget. Men det var samvittighetene som drev dem til å «gå».

Alle kirkesamfunn til alle tider har hatt noen slike avgjørende valg: bie eller gå? Frikirkenes historie(-r) er ytterst mangfoldig. Nesten alle handler om kamp, ofte dypt i samvittighetene.

Et bibelsk forbilde på ekte bedrøvelse

Og noen fremstod som «bedrøvet». Selve ordet er jo nitrist. Men det er ikke helt uten bibelsk belegg. Esekiel forteller at Gud på et bestemt tidspunkt i dommen (skal) kunne skille sitt folk ut fra alle andre på om de «sukker og jamrer over alle de motbydelige ting som skjer der» (=i templet i Jerusalem), Esek 9,4. Det er en tid for alt (Fork 3,1-8), faktisk også for «bedrøvelse».

 

 

 

Foto: Flickr:John FraissinetCopyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Hva med litt Jesus-begeistring?

Posted: 03/11/2015 by FIH in Uncategorized

Av: Erling Lundeby

 

Torsdag 29.10. satt jeg med et halvt øye på VGTV – det var live fra Chateau Neuf der Justin Bieber skulle opptre. Vi fikk et diskré tips om at i studio satt vår svigerdatter som kjente fyren rimelig godt etter å ha skrevet en masteroppgave om han. Samtalen i studio var interessant og positiv. Krysspresset Justin lever under har til tider drevet han inn i kriser og atferd som går ganske på tvers av de kristne verdiene han synes å ønske å formidle. Livet som superstjerne er ikke enkelt. Jeg så dagen etter i nyhetsoppslagene at han forlot konserten etter én låt fordi han taklet ikke den innpåslitne fansen på første rad, ooops!

4534584486_5f12ebc31b_o

TV-bildene ga bud om hva som kunne hende. Begeistringen, engasjementet og ekstasen var enorm. Tørrpinne som jeg er var dette litt vanskelig å forholde seg til. Jeg sukket oppgitt over hylinga – og fortsatte med Excel-arket med budsjettet for 2016!

Men så fikk jeg en flashback – en litt pinlig en! Jeg tror det må ha vært i 1996. Da var det brasilianske landslaget i Norge, og de bodde på Oslo Plaza. Jeg var på endags-kurs på samme hotell i 10de etasje. Vi hadde sett superstjernene borte i et avstengt hjørne da vi spiste lunsj sammen med hotellgjestene. Jeg måtte gå litt tidlig for å nå et tog hjem. Jeg gikk inn i heisen – og der står Leonardo og Cafu! Leonardo snakket godt engelsk. Han spurte og jeg fortalte om egne meritter i fotball og om to gutter hjemme som var ivrige. Sterkt forvirret fikk jeg åpnet sekken, dratt fram kursmateriellet, og på ei blank bakside skrev han en liten hilsen til John – fra Leonardo. Cafu signerte. Nede i vestibylen sto Ronaldo og snakket, og jeg sikret meg også hans signatur. Jeg var antagelig like fårete og omtåket som noen «belieber». Da vi satt rundt middagsbordet en god time seinere kjente jeg at adrenalinet fremdeles pumpet og pulsen enda var unormalt høy. Selvsagt var ingen i stand til å gjette hva jeg hadde opplevd den ettermiddagen. Jeg har arket enda – trygt arkivert.

COPA DO MUNDO DE 2002 - FUTEBOL - ESPORTES - Brasil X Germania - Capitão Cafú, levanta a Taça de Pentacampeão do mundo de 2002 - Estádio do Yokohama International - Yokohama - Japan - 30/06/2002 - Foto: Djalma Vassão/Gazeta Press

Jesus skapte enormt engasjement, men det var lite trolig hylende tenåringer som sprang etter ham. Men han var en magnet som tiltrakk seg mennesker. Så ytret dette engasjementet seg på ulike måter. Noen trauste fiskere forlot båtene og familien i lange perioder og fulgte vandringene hans rundt i Israel. Noen kvinner gjorde det samme. Andre stilte opp med mat og det han og disippelfellesskapet trengte ved ulike anledninger – kanskje ikke alltid med storsamfunnets aksept. Men i ren begeistring og takknemlighet over hva han hadde gjort inn i deres liv falt det dem ikke vanskelig å skifte spor.

Paulus seinere møtte også Jesus – og det forandret livet hans. Han hadde nok alltid vært en engasjert person, men etter Damaskus fikk dette engasjementet en motsatt retning. Fra å forfølge og forsøke å sette en stopper for denne irriterende Jesus-sekten ble han en glødende tilhenger av Jesus og misjonær for budskapet hans. De irriterende sektmedlemmene lærte han å kjenne som gode brødre og søstre – det nye Guds folk som sprengte nasjonale og etniske grenser.

Slik har historien gjentatt seg. Der Jesus-begeistringen og engasjementet har vært sterkt nok har det forandret hverdagen og gitt ny retning til livet. Noen har brutt opp og blitt misjonærer i andre land – om nødvendig under vanskelige forhold. Andre har i årevis akslet oppgaver i nærmiljø og familie som har betydd enormt for barn, unge og voksne. De har ikke bedt om oppmerksomhet, men de er på grunnleggende vis takknemlige og glad i Han som kom inn i livet på et tidspunkt. For noen kunne, og kan, intensiteten i engasjementet nærme seg en «beliebers». Noen kan besvime, andre hopper av begeistring i glede. Andre av oss har ikke den type dramatisk språk hverken verbalt eller kroppslig. Den kristne forsamling har alle avskygninger av følelsesmessig temperament fra det ekstatiske til det stillferdige og trauste – Jesus-fansen.

VGTV førte meg til et snev av selverkjennelse, nysgjerrighet og en bønn. Justin Bieber kom og gikk – visstnok i raskeste laget. Tenk om vi kunne være med å tenne og nære en ny Jesus-begeistring og Jesus-engasjement – en ny Jesus-vekkelse! Og Jesus leverer!

5264272784_def9afac36_o

 

Photo: Flickr: Djalma Vassão, James Shepard, JustinBieberSHRINE Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License