Tidens fylde

TIDENS FYLDE 

Av: Arne Helge Teigen

Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (Galaterbrevet 4: 4 – 5).

Denne julen kan vi se tilbake på et år som har vært ondt for mange. Kristne og andre minoritetsgrupper forfølges. Det benyttes barbariske metoder som vi trodde hørte oldtiden til. Den situasjon mange lever i, står i sterkeste kontrast til vår glitrende førjulstid. Likevel, det er ikke få som opplever livet mørkt og vanskelig også midt i vår velstand. Noen, ikke minst barn, gruer seg til julen fordi vanskeligheter i livet oppleves særlig sterkt nettopp da.

Alt dette ser Gud, og han lengter etter å gi mennesker del i et nytt og annet liv. Dette livet gir han, ved og gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Jesus kan komme inn i alle slags livssituasjoner. Dette har han bevist, fordi han første gang kom på det umulige tidspunktet som Bibelen kaller «tidens fylde».

Vi kan kanskje forstå dette litt bedre, dersom vi reflekterer over uttrykket «tidens fylde». Uttrykket handler ikke bare om et tidspunkt. «Fylde» betyr også mangfold. Ordet passer derfor godt, både på den tiden vi lever i, og den tiden som var da Jesus ble født. Vår tid er mangfoldig, fordi den er full av enkeltmennesker som er forskjellige, med hensyn til kulturell bakgrunn, hudfarge, interesser, status – og livssituasjon.

Hver eneste en i menneskehetens mangfold er høyt elsket av Gud. Alle har samtidig del i en felles ulykke. Uten Jesus lever alle borte fra Gud. Dypest sett har vi alle syndet mot ham som elsker oss så høyt. Slik er det, fordi synden ikke bare består i krefter som omgir oss. Synden har også makt i våre hjerter, slik at vi tenker og handler i opprør mot Guds gode vilje.

Midt i menneskehetens mangfoldige historie skinner et stort lys som ingen har klart å slukke. Dette lyset er Jesus. Lyset stråler fordi ordet om Jesus ikke lar seg hviske ut. Mange vender seg likevel bort fra lyset. Andre forstår ikke meningen med det. Atter andre forsøker å dekke det til ved å bortforklare det. Enda flere overser det.

Likevel skinner det.

Hva er lyset som stadig skinner i mørket?

Jo, det er budskapet om at Jesus har gjort opp for alle dine synder. Han som er Gud selv, vil ikke annet enn å gi deg fred og tilgivelse for alt som er galt i livet ditt. Dette gjelder deg som aldri har tatt imot ham før, og deg som har levd i troen i mange år. Søk Jesus, takk ham fordi han kom, og fordi han har frelst deg.

 

Foto: Flickr:Waiting For The Word / Ryan Hallock Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Märtha Louise, engelen Gabriel og oss andre

Av Egil Sjaastad

Jeg har noe felles med prinsesse Märtha Louise. Jeg er interessert i engler. Nå før jul har jeg faktisk i fire andakter berørt englenes rolle.

For noen år siden ble det stort oppstyr om prinsesse Märthas «engleskole». «Skolen» het Astarte Inspiration. I fjor skiftet de navn til Soulspring – sjelens vår. Der setter de spiritualitet på sakskartet, og troen på engler spiller en viss rolle. Dette er sant for oss, hevder Märtha og de som driver Soulspring.

Hvis Bibelen skulle være med på pensumlisten for Soulspring, ville jeg gjerne hatt et ord med i laget. Jeg ville ha foreslått Lukas 1-2 som ‘orienteringspunkt’. Da måtte Soulsprings ‘pensum’ fullstendig revideres.

I Luk 1-2 møter vi én av englene.

Første gangen presenterte han seg slik: «Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt» (Luk 1:19). Ordet engel – angelos – betyr budbærer. Budbærer fra Gud. Gabriels budskap den første gangen gjaldt døperen Johannes. Han skulle bli unnfanget og født – på merkelig vis. Hele poenget med Johannes var å forberede folket på å ta imot Herren (Jesus). Derfor måtte døperen bli en som helt konkret tok opp temaet synd. Og han måtte være en som – nettopp for syndere – annonserte Herrens komme som frelser.

Presten Sakarja, som fikk dette englebesøket, kunne ikke tro engelens budskap. Da gjorde Gabriel noe vi forestiller oss at en engel ikke skal gjøre: Han gjorde Sakarja stum til barnet var født.

Andre gangen var Gabriels tema Jesu unnfangelse og fødsel. Da brukte han enda større ord enn første gangen. Så store at døperens mor (Elisabeth) senere kalte Maria (Jesu mor) «min Herres mor» (Luk 1:43). For nå skulle Guds evige frelsesplan virkeliggjøres. Guds Messias skulle fødes. Endatil den stumme Sakarja skjønte det etter hvert. Da han fikk igjen stemmen, priste han Gud i sprudlende glede. Jesu komme til jorden er som «soloppgangen», jublet han. Den som tar imot frelseren, får syndene sine tilgitt (Luk 1:77-78). Slik oppfyller Gud sine store løfter fra gammel tid.

Den natten Jesus ble født var igjen en engel virksom. Han åpenbarte seg for gjeterne ute på Betlehemsmarkene. Nå var budskapet fra Gud i hovedsak samlet i tre ord. Tre veldig store ord: Frelser, Kristus og Herren (Luk 2:10). Alle tre beskriver Jesus-barnet i krybba – fra hver sin synsvinkel. Etterpå åpnet himmelen seg og en hærskare av engler viste seg. En slik englesang har ikke lydd her på jorden verken før eller senere. Melodiøs og jublende som et Hallelujakor.

…

Hva er englenes største glede? Jesus selv berørte dette i en lignelse. Den gjaldt gleden ved å finne noe kjært en hadde mistet: «På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om» (Luk 15:10).

Hva er englenes største oppgave i dag? Hebr 1:14 gir svaret: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?»

Soulspring, sjelens vår, er navnet på den virksomheten Märtha er med på. Det navnet treffer ikke helt – målt med juletekstene. For «soloppgangen fra det høye», «sjelens vår», er knyttet til Bibelens Jesus. Blant englene er Han det store tema. Deres lidenskap er at syndere må vende om og komme til tro på Jesus. Men omsorgen deres slutter ikke der. De vil bidra til at vi som Guds barn vernes mot det onde og når vårt himmelske mål.

Jeg skriver ikke dette bare til Märtha Louise, vår kjære prinsesse. Jeg skriver det til meg selv og alle lesere. Ved å dvele ved Luk 1-2 får vi korrigert vrangforestillinger om englene. Og juleevangeliet om Jesus blir lovsangens store tema for oss, slik det er for englene.

 

Foto:Flickr:

Nikolaj Potanin Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Bie eller gå?

Av Sverre Bøe

Bie eller gå?»

Det stormer i og rundt Den norske Kirke. Det kan merkes også på Fjellhaug. Etter kirkevalget i høst er det mange som overveier om de fortsatt skal stå som medlemmer i Den norske Kirke. Der jeg ferdes merker jeg en dyp tristhet.

Vi skal ikke her drøfte selve saken. Det er det godt om vi gjør, både grundig og ærlig, på rett tid og sted. Men spørsmålet er ikke nytt, og jeg vil gjerne få vise hvor nyttig det kan være å kjenne litt til kirkens historie.

«De bedrøvede menn»

Jeg har nettopp lest igjen John Rønningens bok De bedrøvede menn. En beretning om Den jarlsbergske frimenighet, Oslo: Gyldendal, 1972. Det er en rett på sak og ærlig utleverende bok om brytninger blant haugianske bønder i indre Vestfold i perioden 1870-1900. Disse brøt etter hvert ut av «Statskirken» (som da virkelig var statens kirke) og etablerte den første norske lutherske frikirken (nå DELK).

Selve tittelen på boken forteller en hel masse. Grunntonen blant disse alvorlige kristne var virkelig «bedrøvet». De så avkristning på mange nivåer i samfunnet, og ikke minst i skolen. De kunne ikke sitte stille og se på at deres egne barn gjennom offentlig skolegang skulle lære noe som de mente undergravde familienes kristne tro.

Hva gjør man så?

Så møttes de til samtaler, ofte og lenge. Det falt mange harde ord, og ganske sikkert falt det enda flere tårer, – bedrøvede tårer. Det store spørsmålet ble om de skulle bli i statskirken eller om de måtte melde seg ut og danne sin egen kirke. For oss i dag høres ikke det spesielt dramatisk ut. Men den gangen var det et veldig radikalt skritt.

Til slutt spisset valget seg i de to ordene: «Bie eller gå?» Å «bie» betyr å vente, med en underklang av både nøling, ettertanke og litt håp. På det avgjørende valgmøtet var det til slutt bare én av de fremmøtte som stemte for å «bie». Så «gikk» man, – bedrøvet.

Ikke alle ordene som ble brukt var like kloke, og den nye frikirken gjorde mye som de også selv i ettertid har beklaget. Men det var samvittighetene som drev dem til å «gå».

Alle kirkesamfunn til alle tider har hatt noen slike avgjørende valg: bie eller gå? Frikirkenes historie(-r) er ytterst mangfoldig. Nesten alle handler om kamp, ofte dypt i samvittighetene.

Et bibelsk forbilde på ekte bedrøvelse

Og noen fremstod som «bedrøvet». Selve ordet er jo nitrist. Men det er ikke helt uten bibelsk belegg. Esekiel forteller at Gud på et bestemt tidspunkt i dommen (skal) kunne skille sitt folk ut fra alle andre på om de «sukker og jamrer over alle de motbydelige ting som skjer der» (=i templet i Jerusalem), Esek 9,4. Det er en tid for alt (Fork 3,1-8), faktisk også for «bedrøvelse».

 

 

 

Foto: Flickr:John FraissinetCopyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Hva med litt Jesus-begeistring?

Av: Erling Lundeby

 

Torsdag 29.10. satt jeg med et halvt øye på VGTV – det var live fra Chateau Neuf der Justin Bieber skulle opptre. Vi fikk et diskré tips om at i studio satt vår svigerdatter som kjente fyren rimelig godt etter å ha skrevet en masteroppgave om han. Samtalen i studio var interessant og positiv. Krysspresset Justin lever under har til tider drevet han inn i kriser og atferd som går ganske på tvers av de kristne verdiene han synes å ønske å formidle. Livet som superstjerne er ikke enkelt. Jeg så dagen etter i nyhetsoppslagene at han forlot konserten etter én låt fordi han taklet ikke den innpåslitne fansen på første rad, ooops!

TV-bildene ga bud om hva som kunne hende. Begeistringen, engasjementet og ekstasen var enorm. Tørrpinne som jeg er var dette litt vanskelig å forholde seg til. Jeg sukket oppgitt over hylinga – og fortsatte med Excel-arket med budsjettet for 2016!

Men så fikk jeg en flashback – en litt pinlig en! Jeg tror det må ha vært i 1996. Da var det brasilianske landslaget i Norge, og de bodde på Oslo Plaza. Jeg var på endags-kurs på samme hotell i 10de etasje. Vi hadde sett superstjernene borte i et avstengt hjørne da vi spiste lunsj sammen med hotellgjestene. Jeg måtte gå litt tidlig for å nå et tog hjem. Jeg gikk inn i heisen – og der står Leonardo og Cafu! Leonardo snakket godt engelsk. Han spurte og jeg fortalte om egne meritter i fotball og om to gutter hjemme som var ivrige. Sterkt forvirret fikk jeg åpnet sekken, dratt fram kursmateriellet, og på ei blank bakside skrev han en liten hilsen til John – fra Leonardo. Cafu signerte. Nede i vestibylen sto Ronaldo og snakket, og jeg sikret meg også hans signatur. Jeg var antagelig like fårete og omtåket som noen «belieber». Da vi satt rundt middagsbordet en god time seinere kjente jeg at adrenalinet fremdeles pumpet og pulsen enda var unormalt høy. Selvsagt var ingen i stand til å gjette hva jeg hadde opplevd den ettermiddagen. Jeg har arket enda – trygt arkivert.

Jesus skapte enormt engasjement, men det var lite trolig hylende tenåringer som sprang etter ham. Men han var en magnet som tiltrakk seg mennesker. Så ytret dette engasjementet seg på ulike måter. Noen trauste fiskere forlot båtene og familien i lange perioder og fulgte vandringene hans rundt i Israel. Noen kvinner gjorde det samme. Andre stilte opp med mat og det han og disippelfellesskapet trengte ved ulike anledninger – kanskje ikke alltid med storsamfunnets aksept. Men i ren begeistring og takknemlighet over hva han hadde gjort inn i deres liv falt det dem ikke vanskelig å skifte spor.

Paulus seinere møtte også Jesus – og det forandret livet hans. Han hadde nok alltid vært en engasjert person, men etter Damaskus fikk dette engasjementet en motsatt retning. Fra å forfølge og forsøke å sette en stopper for denne irriterende Jesus-sekten ble han en glødende tilhenger av Jesus og misjonær for budskapet hans. De irriterende sektmedlemmene lærte han å kjenne som gode brødre og søstre – det nye Guds folk som sprengte nasjonale og etniske grenser.

Slik har historien gjentatt seg. Der Jesus-begeistringen og engasjementet har vært sterkt nok har det forandret hverdagen og gitt ny retning til livet. Noen har brutt opp og blitt misjonærer i andre land – om nødvendig under vanskelige forhold. Andre har i årevis akslet oppgaver i nærmiljø og familie som har betydd enormt for barn, unge og voksne. De har ikke bedt om oppmerksomhet, men de er på grunnleggende vis takknemlige og glad i Han som kom inn i livet på et tidspunkt. For noen kunne, og kan, intensiteten i engasjementet nærme seg en «beliebers». Noen kan besvime, andre hopper av begeistring i glede. Andre av oss har ikke den type dramatisk språk hverken verbalt eller kroppslig. Den kristne forsamling har alle avskygninger av følelsesmessig temperament fra det ekstatiske til det stillferdige og trauste – Jesus-fansen.

VGTV førte meg til et snev av selverkjennelse, nysgjerrighet og en bønn. Justin Bieber kom og gikk – visstnok i raskeste laget. Tenk om vi kunne være med å tenne og nære en ny Jesus-begeistring og Jesus-engasjement – en ny Jesus-vekkelse! Og Jesus leverer!

 

Photo: Flickr: Djalma Vassão, James Shepard, JustinBieberSHRINE Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Løftebrudd ingen løsning

Av Egil Sjaastad

Jeg sto i sakristiet etter gudstjenesten. Min gamle studiekamerat hadde forrettet, jeg hadde prekt. Kirken hadde vært nesten full. I tanken var jeg ennå på prekestolen. Jeg så dåpsfamilier sitte på de fremste benkene. Noen lyttet meget synlig. Andre var mer flakkende i blikket. Men det virket som de smuglyttet. Jeg kjente en dirrende forkynnerglede.

«Vi regner med 20 ekstra til gudstjeneste pr. barn som døpes», sa presten.

«Jeg misunner deg!» sa jeg.

…

Prester flest legger neppe stor vekt på slike spontane ytringer. De vet mer om det daglige kjøret enn deres gamle studiekamerat gjør. De vet noe om ensomhet i tjenesten. Om kjedelig papirarbeid. Noen har også erfart konflikter av ulik art i tjenesten.

Men uansett er det et faktum: Folkekirken har en unik kontaktflate. Den gir noen muligheter for trosopplæring og forkynnelse som langt overgår misjonsorganisasjonenes.

…

I høst har jeg sett for meg noen av studiekameratene mine. Som typer er de ikke barrikade-stormere. I flere år har de kjempet med tanker som nå er blitt akutte for dem. La oss tenke oss prest NN:

· I studietiden arbeidet han grundig med 1 Mos 1:26-27 og 2:24. Han skrev en oppgave om disse tekstene. Hovedsaken der er kjønnspolaritet og ekteskap. «Til mann og kvinne skapte han dem.» Mange ganger i sin prestetid har han forklart konfirmantene om den grunnleggende skaperordningen som her kommer til uttrykk. Han har ikke villet fuske i faget.

Men … det han har holdt fram, er nå blitt et mindretallssyn. Endatil i kirkens øverste organ.

Kan tekstene kanskje tas til inntekt for det nye synet? Nei. Det er komplett umulig. Tekstene er sterke og entydige og bekreftes i NT. Men hva nå? Bør jeg kanskje styre unna hele temaet?

· I 1970-årene holdt Studentlaget i Oslo en møteaksjon ved den finske teologen Wallendorf. Han gjennomgikk bl.a. Rom 1:18-32. Det gjorde et sterkt inntrykk. Ingen tilhører var i tvil: Seksuelle forbindelser utenom ekteskapet mellom mann og kvinne er synder som apostelen kaller til omvendelse fra. At dette er apostlenes lære bekreftes forøvrig av NT-forskere verden over.

Men hva nå? Styret i Normisjons-foreningen har spurt om en bibeltimeserie over Romerbrevet. … Skal jeg kanskje hoppe over slutten av Rom 1? I samtalene blir jeg garantert spurt om samkjønna samliv. Skal jeg dysse saken ned … eller si at det nye synet er i åpen strid med apostlenes lære?

Det er jo det siste jeg mener. Så jeg må jo si det, selv om lokalpressen skulle være tilstede.

· Noen ganger tenker NN på ordinasjonsdagen sin. Da ga han et løfte. Han lovte troskap mot Skrift og bekjennelse. Og han gledet seg til prestetjenesten.

Men hva nå? Kirkens ledere ønsker at han skal si: Vi står overfor to syn. Begge bør ha plass innen kirken.

Men hva var det jeg en gang lovte for Guds ansikt? Jeg forpliktet meg på skrifter med en teologi som gir plass bare for det ene synet. Helt entydig. Vil kirken nå løse meg fra det løftet jeg gav?

Og hvis det kommer to av samme kjønn og vil ha forbønn eller gifte seg … hva da? De sier jeg kommer til å kunne reservere meg. Men hvor lenge tåles det?

Godt at organisten er på min side. Hun kommer til å nekte å spille ved slike handlinger. Uansett. Det sa hun. Det er en trøst. Tross alt.

Illustrasjonsbilde

…

NN og flere med ham er i klemme. Hvor mange de er, vet vi ikke. Noen av dem står alene i sitt prosti. De har gledet seg over mulighetene som folkekirken har gitt dem. Men de vil ikke kompromisse med apostlenes lære. Løftebrudd er ingen løsning.…

Om jeg i vinter får preke ved en høymesse hos NN, vil jeg si til ham: «Jeg misunner deg ikke. Men jeg vil be for deg.»

Photo:Flicr:Michael Holden; DwayneCopyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Var alt bedre før?

Av: Sverre Bøe

 

På mange måter er det deilig å bli en halvgammel mann. Jeg slipper å være «ung og lovende».

Jeg var på ung på 70-tallet. Og jeg gikk mye på møter der jeg fikk høre mye god forkynnelse. Det er jeg svært glad for.

Men det var minst én side ved noe talerne ofte sa som jeg ikke har kunnet slå meg helt til ro med. Stadig fikk vi høre at vi unge ikke hadde stort bibelkunnskap. Og katekisme og salmer kunne vi slett ikke.

Nei vel, tenkte jeg; selv om jeg ikke leste så mye som jeg burde, leste jeg nå en god del. Det gjorde også mange av vennene mine. Og at vi da og nå lever i et land som preges av frafall fra kristentroen er dessverre alt for sant.

Men særlig én påstand strevde jeg veldig med å akseptere: «Dagens unge kristne er akkurat som de verdslige. Det er ingen forskjell lenger. De går på kino, drikker alkohol og lever sammen som ektefolk lenge før de har giftet seg.»Jeg kjente riktig nok enkelte som kalte seg kristne og som levde slik. Men de aller fleste jeg kjente levde annerledes enn de ikke-kristne.

Siden har jeg lest et merkelig vers fra Forkynneren i Det gamle testamentet:

«Si ikke: ‘Hva kommer det av at de gamle dager var bedre enn de som nå er?’ For det er ikke av visdom du spør om det.» Fork 7,10.

Så har jeg også lest at det finnes klager på «ungdommen nå til dags» fra nesten enhver kultur gjennom hele menneskehetens historie. «Det er ikke av visdom» at folk sier slik, påstår Bibelen.

Nå har jeg vært voksen i mange år, og jeg har reist som bibellærer i 30 år. Stadig hører jeg folk si at det står dårlig til med den kristne ungdommen. Kanskje stemmer det – noen steder og i noen miljøer. Men det er ikke slik overalt.

De som kommer til oss på Fjellhaug er helt sikkert ikke representative, verken for norsk ungdom generelt eller for kristen ungdom. Men mange av dem kjenner Bibelen godt. Om ikke annet så ser jeg det på eksamen.

Og mange unge kristne våger å gå mot flertallet for å følge Jesus, såpass tydelig at jeg ofte blir skamfull på egne vegne og på voksengenerasjonens vegne.

For min del var det tristeste at den ga inntrykk av at det ikke nytter lenger. Og det er ikke sant, ikke når det gjelder Guds rike. Jeg fryder meg over å si at jeg tror på Gud Fader, Den Allmektige. Han kan fortsatt!

Og jeg fryder meg over å møte mange unge kristne som kjenner sin Bibel godt – selv om de verken lærte det på skolen eller til konfirmasjon. Der er også en del av dagens virkelighet – selv om de ikke er representative for sin generasjon.

 

 

Foto: Flickr: Pierre Belhassen ; Shawn Franklin   Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

Forelsket – og grepet av Jesu hånd

Av Egil Sjaastad

Jeg sitter med en e-post foran meg. Den er fra en misjonær. Hun gikk på Fjellhaug bibelskole for noen tiår siden. Hun vil gjerne ha et bilde av et maleri som hang på en lesesal da hun gikk her. Så forteller hun en personlig historie knyttet til dette maleriet. Den startet med at hun hadde fått et godt øye til en student ved misjonsskolen (nå FiH).

Her prøver jeg å leve meg inn i det hun forteller og dele det med dere blogg-lesere (etter tillatelse fra henne det gjelder).

‘Frida’ sniker seg inn døra. I ettermiddag er denne lesesalen helt tom. Hun ser seg litt omkring. Der. Ja, der er plassen han pleier å sitte på. Idag reiste misjonsstudentene på turné. Og han er med. Han synger i koret.

Underlig å være her. Hun ser på bøkene hans. Ja, hun synes hun ser ham for seg. Pulsen øker.

Avstandsforelsket. Det er det jeg er. Kan like gjerne si det rett ut til meg selv. Avstandsforelsket. Selv da når jeg var helt nær ham ute på plassen. Da vi pratet sammen ved frokosten i dag morges før han reiste. Da jeg prøvde å fange blikket hans i hallen.

Tro om vi noen gang kommer til å bli sammen?

Egentlig er jeg en nøktern type. Jeg dagdrømmer ikke. I alle fall ikke når lærerne underviser. Jeg er tilstede i timene. Får med meg den røde tråden. Det gjorde jeg også under fellestimen i auditoriet i dag. En tilreisende taler leste fra Salmenes bok. «Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.» (Salme 139:5). Han la spesiell vekt på det siste uttrykket. Guds hånd er lagt på oss. En hånd som vil oss noe.

Vil Gud jeg skal bli misjonær? Utsending for misjonsfolket? Sammen med ham som nå er på turne? Eller kanskje … akk … uten ham?

‘Frida’ setter seg rett ned på stolen der han pleier å sitte. Vil være her i dette rommet en stund. Reflektere litt over ordene fra fellestimen. Hun legger hodet på hendene over pulten, tenker på ham – og ber.

Etter en stund løfter hun hodet og gløtter opp på veggen. Hva? Hva er det hun ser? Hun våkner til. Et kjempestort maleri. Så rart at hun ikke hadde sett det da hun kom inn! Det ligner på et hun har sett i et bedehus, eller var det i Utsyn?

Hovedpersonen er Jesus. Han har lagt sin hånd rundt skuldrene på en disippel. Akkurat som taleren snakket om i fellestimen. Jesus peker utover mot hvite kornåkrer. «Du har lagt din hånd på meg.» Det er nesten som hun kjenner Jesu hånd på skulderen.

‘Frida’ vet det. Kornåkrene er unådde mennesker. Mennesker som ikke kjenner Jesus. Mennesker som bor på steder dit noen må bli sendt. For dette er misjon: Å krysse noen grenser. Geografiske grenser. Etniske grenser. Språklige grenser. Sosiale grenser. Kulturgrenser.

Inntrykket fra maleriet fester seg. Blir med henne ut av lesesalen. Blir med opp på internatrommet. Dukker stadig opp for hennes indre øye.

Opplevelsen blir en bekreftelse. Den bekrefter noe hun har kjent på over lengre tid: At kanskje Jesus vil bruke henne som misjonær.

……

Flere tiår er gått. ‘Frida’ ble en utsending. Dro til fjerne himmelstrøk. Krysset en språkgrense. En geografisk grense. En kulturgrense. Avstandsforelskelsen fra bibelskolen er borte. Men budskapet fra maleriet på lesesalen er ikke borte. Jesu hånd er fortsatt over skulderen. Den hjelper henne å krysse den viktigste grensen – den som må krysses stadig vekk, selv når alle andre grenser er krysset: Grensen inn til enkeltmennesker. Den grensen trer hun over med varsomhet. Men med det gladeste budskap verden kjenner.

….

For meg ble ‘Fridas’ historie en kommentar til bibelordet nedenfor. Det er et bibelord som fortsatt leses, grunnes på og blir nærgående her ved FiH.

«Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen» (Joh 4:35-36).

Foto: Flickr:Rainer Schütz , Flickr:jade2k

Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

La Jesus lista høyt? Påbyr han oss å elske våre fiender?

Av: Sverre Bøe

Hvordan i all verden kan Bibelen påby oss å elske noen? Ingen kan vel kommandere andre til å elske? For å elske er vel en følelse, og slikt styres vel ikke av kommandoer?

 

Vi finner faktisk nokså mange påbud om å elske i Bibelen, både i Det gamle og Det nye testamentet. Først og fremst står det at vi skal elske Gud, og det til og med «av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand» (Matt 22,37). Slik ser vi at Gud til og med trekker inn «forstanden» når det handler om å elske.

Helt allment sier Gud: «Du skal elske din neste som deg selv!» (Matt 22,39). Min «neste» er mitt medmenneske, uten begrensning ut fra kjønn, alder, rase, geografi, økonomi eller personlighet. Vi skal simpelt hen elske alle.

Men Bibelen er ofte nokså konkret. For eksempel står det uttrykkelig om å elske innflytterne. Gud selv «elsker den fremmede, så han gir ham mat og klær», 5 Mos 10,18. Og nettopp «derfor skal også dere elske den fremmede», v.19.

Det nye testamentet gjentar ekstra ofte at kristne skal elske hverandre. 1 Joh 4,20 kjenner likevel hvor langt inne nettopp dette kan sitte for oss: «Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! – og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett?» (1 Joh 4,20).

Men aller skarpest er påbudet Jesus ga oss i Bergprekenen om at vi skal «elske» våre fiender: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far i himmelen» (Matt 5,43-44).

Heldigvis har de fleste av oss ingen direkte fiender. Men vi trives kanskje ikke like godt sammen med alle. Det er gjerne noen vi sliter med å like.

På engelsk har de et ord jeg aldri har likt: «lovable», «attraktiv», noen det er lett å elske. Vi bør slett ikke sortere mennesker etter om vi synes de er «elskelige»/«lovable» eller ikke, særlig fordi jeg kjenner en (=Gud) som elsker meg. Jeg er ikke særlig «lovable» etter Guds standard. Og når han elsker meg som ikke fortjener det, da bør jeg også det.

«Vi elsker, fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

Budet om å elske sin fiende får lett en spesiell klang for dem som har opplevd overgrep. Det er store spørsmål som de aller fleste trenger hjelp av kloke sjelesørgere og/eller terapeuter å bearbeide.

‘Jesus light’ og Matteus

Av: Egil Sjaastad

‘Inkluderende kirke’? ‘Seeker-sensitive church’?

Ja, det vil vi være. Vi vil vise vennlighet. Stikke fingeren i jorda. Møte ‘nye’ på en klok måte. Eie antenne for dem som føler seg marginalisert. Ha teft for ulike aldersgrupper og ulik kulturbakgrunn. Være spørrende og dialogisk.

Jo, her er mye å strekke seg etter.

Men begrepene ‘inkluderende’ og ‘seeker-sensitive’ kan også innholds-bestemmes ved utsagn som: «En bør ikke forkynne slik at noen føler seg utenfor.» Eller, slik en biskop skrev nå før kirkevalget: «Kirken er fellesskapet av alle døpte.»

Hva skal vi tenke om slike utsagn?

…

I bibelskolen skal jeg denne høsten undervise i Matteusevangeliet. Nå i forberedelsen gjorde jeg et eksperiment: La meg lese pensumtekstene som om jeg aldri hadde lest dem før. Jeg prøvde. Lyktes jeg? Kanskje ikke helt. Men jeg fikk noen tankevekkere.

Jeg leste om døperen Johannes. Vekkelsestonen han slo an, ble nesten øredøvende. Han gikk tett på. Om hva? Om synd. Om selvbedrag. Han modererte seg ikke etter kritikk. Ikke engang for kongen.

Så kom jeg til Jesu bergpreken.

Han var vel mer inkluderende?

Nei. Ikke uten videre.

Tankene mine gikk til min fars dødsleie. Jeg var på besøk og leste høyt en tekst fra Bergprekenen. Etterpå kommenterte han: «Vi kommer ikke forbi Jesu enten/eller.»

Nettopp. Enten/eller-eksemplene hos Matteus er mange: Enten den brede eller den smale veien. Enten sandgrunn eller fjellgrunn. Enten hvete eller ugress. Enten med eller uten olje på lampa. Enten bryllupsklær eller utvisning fra bryllupsfesten. Enten gudsfrykt eller menneskefrykt. Enten Jesus eller Mammon. Enten frelse eller fortapelse.

En bibellærer kan fristes til å vri seg unna. Til å presentere en ‘Jesus light’-versjon. Men den er i tilfelle forskjellig fra Matteus-versjonen.

…

Disse tankene uroet meg mens jeg leste. Men i uroen oppdaget jeg mer:Matteus lar Jesus samtidig stå med åpne armer. «Kom til meg, alle dere som bærer tunge byrder …» Matteus’ Jesus er svært «seeker-sensitive».

Spør dem som kom til ham. Spør tollere – som Matteus selv. Spør Maria Magdalena, tidligere besatt. Spør unge mødre med spebarn. Foraktede samaritanere. En kanaaneisk kvinne. Fornekteren Simon Peter.

De vil alle svare: Han inkluderte meg! Matteus skrev – av erfaring: «Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke …» (Matt 12:20)

Og det mest spesielle ved Jesus, hva var det, Matteus?

Svar: Påsken. Det som da skjedde, ga mening til det navnet han hadde fått: Jesus. «… for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Og det ga mening til Jesu ord om at han hadde kommet for å «gi sitt liv som en løsepenge». For ikke å snakke om nattverdtekstens ord: «… mitt blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse».

 …

Det demrer for meg: Matteus forkynner både lov og evangelium. Han retusjerer ikke sin Jesus-versjon. Noen Jesus light er uaktuell. Han kaller til oppbrudd. Både blant hedninger – og i «fellesskapet av alle døpte». For allerede på den tiden Matteus skrev, hadde noen av de døpte glidd bort fra Jesus. Eller kommet i opposisjon til hans og apostlenes ord. Uten vekkelsestonen svikter vi dem.

Men Matteus gir påsken svært stor plass. Er det ikke som han vil si: Den som bøyer seg for Jesu og apostlenes ord, møter en levende, inkluderende, ‘seeker-sensitive’ Jesus? En med naglemerker.

Det trenger både jeg og studentene å høre. Igjen og igjen.

Foto: Flickr:Steven Kelly, Flickr: Steven Kelly : Copyright: Creative Commons Attribution 3.0 Unported License

NLM i dag, glemmer vi vår historie?

Av: Erling Lundeby.

Gabriel Eikeli og Birger Breivik. Fotograf og dato ukjent.

Birger Breivik var generalsekretær i NLM i min studietid på 70-tallet. Å høre Breivik tale var en fryd på flere måter. Hans velklingende vest-Telemark dialekt var språklig utsøkt konfekt – med en god ettersmak! Jeg husker spesielt hans poengtering av Ef 2,10: «For me er hans verk, skapte i Kristus Jesus til gode gjerningar, som Gud fyreåt emna til, so me skulde ferdast i dei.»

Guds rike vokser ved at vi får gå i ferdiglagte gjerninger

Breivik, og andre, fremholdt stadig at Guds rike vokser ved at vi får gå i ferdiglagte gjerninger. Vi kan og bør planlegge, men må være innstilt på at våre planer må gjøres om og justeres betydelig ettersom situasjonen endrer seg og det åpner seg muligheter vi ikke var oppmerksom på.

Misjonsstrategi ble ansett som et spørsmål om å definere en overordnet målsetting, planlegge med tanke på hvordan nå dette målet, og legge en detaljert strategi for hvordan gå fram underveis. Målsettingen sto fast. Men strategi og prioritering var tidsavgrenset, fleksibel og måtte bli endret fra tid til annen. Strategien måtte også justeres etter hva type personell misjonen til enhver tid hadde til rådighet.

våre planer må gjøres om og justeres betydelig ettersom situasjonen endrer seg

Nå i vår prosjektorienterte tid med nye og ofte bedre redskaper for styring og gjennomføring av et misjonsarbeid kan det være vanskeligere å holde fast på en slik samtidig-modell: Både fast og fleksibel. Det strammes inn fordi systemet blir ustabilt med for mange variabler. Men dagens løsning kan lett bli morgendagens problem – i NLM på linje med andre organisasjoner.

Birger Breivik i Waddera, Etiopia, 1971. Øvrige personer på fotografiet, samt fotografen, er ukjent.

I de siste årene har det i NLM vært mye snakk om strategi. Nye innspill og situasjoner underveis har blitt vurdert nøye om de befinner seg innenfor eller utenfor vedtatt strategi og prioritering. Flere åpne dører har blitt forbigått. Vi har i mindre grad snakket om den overordnede målsetting. Har vi glemt at det er målsettingen som binder oss, men strategien som faktisk må endres fra tid til annen?

Fasthet og fleksibilitet

Overskriften vår er «Glemmer vi vår historie?» Vi kan komme i skade for å glemme en vesentlig del av vår teologisk begrunnede arv. En gå-inn-gjennom-åpne-dører-tankegang kan trenges til side for en mer rasjonell, forutsigbar og rigid bedriftsledelse. En ny besinnelse på hva misjon består i kan kanskje være på sin plass, nemlig å planlegge etter beste evne utfra der vi er, samtidig som vi ber om og bøyer oss for Den hellige ånds ledelse og korrigering underveis. Fasthet og fleksibilitet. Det gjelder i arbeidet ute så vel som i Norge. Det handler om å vurdere nøkternt og fornuftig de menneskelige og materielle ressurser vi rår over, samtidig som vi er ydmyke for at disse planene kan måtte bli betydelig justert og korrigert i forhold til mannskap, prosesser og hvordan landskapet endrer seg underveis. Men målsettingen er klar: Gi vårt beste der vi har fått tildelt oppgaver og ser åpne dører. Der skal vi arbeide fram livskraftige kristne fellesskap som modnes og selv blir med i dannelsen av nye.

Birger Breivik og Egil Grandhagen. Fotograf og dato ukjent.